Hjertestemmen sei ho skal få meir tid

Det er julaften morgen.
Ho sitt aleina i stua og ser omkring sæ.
Det blafre i tente lys.

Det e stille i huset.
De ho har kjær ligg og søv.
Ho kjenne på varmen i hjertet sitt.

Jula e tid for ettertanke og takknemlighet.
Jula e tid for savn av dem som ikkje e her lengre.

Snart e året gått og et nytt banke på.
Tida rase avgårde og ho slit med å henge med.
Ho kjenne på et ønske om å sette bremsa på.

Behovet for å senke tempoet, bare være, e blitt sterkere.
Hvilepulsen e god å kjenne på, ho vil ha det slik oftare.

Når ho bare e, kommer følelsan meir te overflata.
Både dem ho vil gjemme bort og dem som e god å kjenne på.
Begge dela e en del av ho.

Ho tenke på ungan sine.
På kor uendelig høyt ho elske dem.
Dem betyr alt for ho.

Kan hjertet flomme over av kjærlighet?

Ho tenke tellbake på si barndoms jul.
Før alt det triste, det vanskelige.

Da alt va godt.

Ho ser for sæ små føtter som stille lista sæ inn i stua.
Det va julaftens morra og ho va den einaste som va våken.
I stua sto juletreet ferdig pynta.

Glede og forventning fylte heile kroppen.
Lykkerusen bobla i ho.
Det va jul, ho hadde venta lenge.

Som voksen kan ho kjenne igjen følelsen av lykke.
Når de ho e glad i har det godt.
Da kjenne ho små lykkeboble i hjertet sitt.

Ho e blitt bedre på å velge ka ho skal bruke energien sin på.
Bagatella og negativitet blir bevisst sendt videre.
Fokuset e på det hjertestemmen sei ho skal bruke tid på.

Hjertestemmen sei at det nye året skal gi ho meir tid.

Tid tell å bare være, tid tell å skrive, tid tell å dele.
Tid tell å tørre, tid tell å drømme.
Ho har bestemt seg for å lytte meir.

Lytte tell hjertestemmen.


Takk for at du leste.


T. 24.12.18.