Å være seg sjøl - og synes at det duger

Jeg har tidligere skrevet om at sitater er viktige for meg, at jeg gjerne bruker dem for motivasjon, som symboler på livet og som trøst i tunge tider.

Børli´ s timotei kopp har i så måte et sitat som treffer meg. 

" Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl - og synes at det duger"

Jeg sendte bildet over til ei som deler min interesse for ordene.

Svaret fra henne gjorde meg både tårevåt og rørt.

Ho ba meg om å bruke koppen ofte og stole på at jeg er god nok. 

Så avslutta ho meldinga med å skrive: Klem fra ei som alltid har syntes at du er god nok. 

For dem som har lest og fulgt bloggen min ei stund, kommer det vel ikke som en overraskelse at jeg inni mellom sliter med å ha troen på meg selv. Spøkelser fra fortida og oppveksten har gjort meg til den jeg er, og på tunge dager kjennes det meste håpløst.

Da jeg sendte bildet, hadde jeg over et par dager følt at det meste var kjipt.

Så tok jeg meg en kopp kaffe i solveggen på verandaen og trakk pusten helt ned i magen.

I tunge stunder prøver jeg å fokusere på det jeg har i livet som er bra.

Jeg har MYE å være glad for, men av og til overskygges dette av tankene som har bodd i meg fra jeg var liten. Utsagn om at jeg var tykk, stygg, ikke måtte tro at jeg var noe.

Jeg vet at jeg bør legge dette til side, ikke tro på det.

Samtidig, når disse utsagnene og tankene som fulgte og fortsatt følger meg som en konsekvens av det, er en så stor del av meg - er det ikke så lett å la være å tenke på det.

Jeg prøver, litt hver dag - å tenke positive tanker, si positive ord - til meg selv.

Overbevise meg selv om at jeg ikke burde bruke tida og energien min på å tenke slik.

Reisen de siste to årene har gitt meg mer tro på meg selv.

Jeg er ikke ved veis ende, ikke helt i mål.

Likevel går det litt bedre for hver dag som går. 

Støyen på innsiden bråker litt mindre.

Gode ord som dem jeg fikk på melding fra ho jeg sendte bildet til, gjør godt.

Det hjelper meg å la sårene på innsiden leges, det gjør meg sterkere.

Mitt ønske er at alle de som har gått eller går gjennom tunge tider, har noen hos seg som kan si trøstende ord, som kan være der for den som har det tungt. 

Å ha støttespillere som backer deg opp når det føles kjipt, er gull verdt.

Å være alene med tunge tanker føles ikke greit, jeg vet at jeg ikke er alene.

Jeg er takknemlig for at jeg slipper å bære all bagasjen i ensomhet, reisen den siste tida har hjulpet meg å lette litt på hvordan jeg har  og har hatt det og dermed latt andre få se litt mer av den jeg er på innsiden og forstå meg bedre. 

Det betyr ikke at det for alle er like lett å dele, hver må finne sin vei. 

Jeg går min vei.

Takk for at du leste. 

T. 01.08.19.