Den berømte navlestrengen

Det har vært stille på skrivefronten en stund, jeg har fylt dagene med ulike gjøremål for å få dagene til å gå og det har ikke vært plass til å tenke på å skrive.

Jeg har slitt med den berømte navlestrengen.
Den som binder mor og barn sammen fra unnfangelsen av.
For selv om den som binder mor og barn sammen under graviditeten rives av når barnet er kommet ut, så finnes den fortsatt der. Bare usynlig for andre.

Gapet mellom det å la barnet finne sin egen vei og det å savne å ha dem hos seg, ligger nært og fjernt på samme tid. Det kan ikke beskrives uten å ha vært i samme situasjon. Jeg har følt meg egoistisk som har savnet henne så mye, jeg har lagt lokk på følelsene mine for at det ikke skulle føles vanskeligere for henne.

Nå går det bedre. For oss begge to.
Savnet var gjensidig, vi lot være å snakke så mye om det, det gjorde vondt.
Det gleder meg å se at ho har begynt å finne seg til rette, fått nye venner og innredet hybelen sin slik at den føles som et lite hjem. Det kjennes godt å få henne hjem i helgene, klemme litt på henne og se at det går bra.

Jeg vil aldri stille meg i veien for barna mine når de kommer til et punkt hvor de kjenner på trangen og behovet for å fly ut og prøve vingene sine. De vil for alltid ha et hjem å komme tilbake til, for å få en pause og lade batteriene. Og dersom det skulle bli tøft å dra ut og de kjenner at det er nødvendig å vende tilbake, så er det også greit.

Navlestrengen vil alltid være der.
Av og til sterk og nær.
Av og til svakere, nesten usynlig.

Noen sier at en som forelder bør passe seg for at ikke barna blir for knyttet til deg.
For meg ville det være uaktuelt å være enig i en slik påstand.
Selvfølgelig er det viktig at barna blir selvstendige og uavhengige, men jeg ville aldri kunne avvise dem dersom de viste behov for at jeg trådde fram og beskyttet dem. Fra den dagen jeg ble mamma, har jeg følt på en ubeskrivelig sterk kjærlighet som for alltid vil være der, gjøre meg sårbar og sterk på samme tid.

Mine barn skal aldri være i tvil om at jeg elsker dem.
Jeg ville gått gjennom ild for dem, for at de skulle være trygge.
Når de har det vondt, kjenner jeg på den samme smerten.
Når de når målene sine, jubler jeg like mye som dem.

På hver sin unike måte, gjør de meg komplett som mamma.
Alle tre har sin egen plass i hjertet mitt, i sjelen min.
Uten dem...jeg tør ikke tenke tanken.

Den berømte navlestrengen binder oss sammen.
For alltid, gjennom alt.


Takk for at du leste.

T. 24.08.19.