Så skjør, så myk

Så skjør, så myk.

Vinden lager lette bevegelser.

En nydelig detalj i vakker natur.

I dag ble det en tur til skogsbua vi eier ikke så langt hjemmefra. Det var lenge siden sist.

Stikkende insekter gjorde i starten gleden over å være tilbake litt mindre, men etter at den verste "blodhungeren" deres var over, roet det seg litt. 

Vi stekte pølse på bål, lyttet til den klukkende elva og nøt stillheten i naturen. 

Slike stunder sammen med dem jeg er glad i, er noe av det jeg verdsetter høyest i livet.

Da vi hadde spist, tok jeg med meg speilreflekskameraet på en liten oppdagelsesferd i nærheten av skogsbua. Små detaljer dukket opp overalt og mye ble foreviget på kameraets minnebrikke. 

Slik gikk jeg rundt helt til jeg fikk beskjed om at det var på tide å dra hjem.

På tur ned til der de andre var, oppdaget jeg disse myke myrulldottene, som jeg fant ut heter breiull da jeg kom hjem. Det er så utrolig mye vakkert i naturen, jeg oppdager noe nytt hver gang. 

Tidligere søkte jeg oftest til havet, sannsynligvis fordi jeg savner havet der hjemme på øya.

Det siste året har jeg kjent en større dragning mot skogen, der finner jeg sjelefred.

Tenk å være så heldig å kunne nyte slike øyeblikk som i dag.

Takk moder jord. Takk for at jeg får fylle energilagrene mine hos deg. 

Takk for at du leste.

T. 03.08.19.