Ho trekker duften av salt sjø helt ned i magen

Ho befinner seg på et av de stedene ho søker når ho trenger å puste.

Puste helt ned i magen. Og fylle hjertet med gode tanker.

Ho setter seg ned og lukker øynene.

Lytter til bølgene som slår mot steinene, om igjen og om igjen.

Sakte, sakte...kjenner ho at pusten kommer helt ned i magen.

Ho føler en varme som fyller henne, fra hårfestet og helt ut i tåspissene.

Rullesteinene i fjæra får henne til å tenke på livet.

Hvordan vi som mennesker kommer til verden upåvirket og ny.

Vi formes av det vi omgir oss med, på godt og vondt.

Noe slipes bort og vil for alltid være tapt.

Ho tar opp en stein som ligger ved siden av henne.

Lukker hendene rundt den, kjenner at sola har gjort den varm.

Ho stryker på steinen, fram og tilbake.

Slik blir ho sittende lenge, kjenner på hvilepulsen.

Tusenvis av trillrunde steiner omringer henne 

mens ho går ned til vannkanten.

Ho motstår fristelsen til å putte en av dem i lomma, 

stedet ville ikke vært det samme uten alle steinene. 

Det er som terapi å stå der alene, mens bølgene slår mot steinene.

Former dem, sliter dem runde, år etter år. 

Ho snur seg og går tilbake samme vei som ho kom.

Så snur ho seg en siste gang, trekker duften av salt sjø helt ned i magen.

Og lover seg selv å komme tilbake.

Takk for at du leste.

T. 30.07.19.