Egentid - tid for egenomsorg

"Du er så flink til å ta vare på deg selv" fikk jeg på en privat melding etter et innlegg jeg hadde delt på Instagram. Jeg er blitt flinkere til det, jeg har bare ikke tenkt så mye over det.
Over de siste par årene har jeg blitt bedre kjent med meg selv, vært på leit etter det som gir meg mer energi og blitt flinkere til å luke bort det som tapper meg for energi.

Jeg har troa på at vi mennesker burde bli flinkere til å stoppe opp og lytte til de signalene kroppen sender oss. Det har jeg vært litt dårlig på, inntil jeg deltok på et skrivekurs i oktober for to år siden. Da åpna jeg opp til et lukka rom inni meg. Der hadde det hopa seg opp ubearbeidede følelser og tanker og opplevelser fra oppveksten som jeg bare hadde lagt til side og valgt å ikke forholde meg til.  Selv om det gjorde vondt å ta fram alt jeg hadde gjemt bort, så var det nødvendig. Det ble bedre etterpå.

Den siste tida har jeg kjent på kroppen at skuldrene har senket seg, pulsen er roligere og jeg er mer tilstede i meg selv. 4 uker ferie gjorde godt, jeg kom tilbake på jobb med mer energi og mer overskudd enn da jeg dro derfra i slutten av juni.

Det har blitt en del turer i skog og mark, det gir meg energi i bøttevis og er noe jeg så absolutt kommer til å prioritere tid til framover. Å nyte utsikten fra toppen når jeg har nådd målet gir meg nesten en euforisk opplevelse og å gå i skogen og lytte til alle lydene fyller meg med en ubeskrivelig indre ro, det gjør meg godt.

I det forrige innlegget skrev jeg at jeg er på leit, at jeg ikke veit helt hvor jeg vil. Det vil nok ta tid å komme i mål (om jeg noensinne gjør det). Jeg fikk flere kommentarer på innlegget, blant annet at det er viktig å ha frihet til å gjøre det en har lyst til, men samtidig sette pris på det en har. Det er jeg helt enig i, for min del handler det nok mest om at jeg kan ende opp med å begrense meg selv, ikke tørre å se andre og nye muligheter og bli der det føles tryggest.

Inni mellom kan jeg tenke at dette må jo være den såkalte "panikkalderen"? Søken etter noe nytt, noe annet. Etter at jeg ble bedre kjent med meg selv og det som bor på innsiden har jeg innsett at det er så uendelig mange muligheter der ute og at det er sunt for meg å sette meg nye mål. Små skritt mot det å få en større tro på meg selv og at jeg kan klare ting jeg aldri har gjort før.

Jeg er så absolutt fornøyd med dem og det jeg har i livet mitt. Jeg føler en større tilfredshet og lykke enn på lenge, jeg tar meg i å gå rundt og smile av alt og ingenting. Livet mitt er godt, jeg er mer fornøyd med meg selv, selv om det enda er en vei å gå.

Jeg ser små detaljer rundt meg som jeg før ikke la merke til.
Jeg er tilfreds. Jeg puster med magen. Jeg er takknemlig.

Jeg ER.


Takk for at du leste.


T. 23.07.19.