Ferien går mot slutten, i år som i fjor forsvant den som dugg for solen. Været har ikke vært det aller beste, men jeg har fått "klokkeskille", rukket å bli solbrent og vært sammen med familien. Dog ikke fått badet i Båtvika, min barndoms strand. Kanskje blir det en sensommertur slik at jeg får gjort det også.
I perioder jobber hodet og tankene mine på høygir, jeg er inne i en slik periode nå. Det som går igjen er at jeg havner i et tankesurr om hvor jeg er i livet, er jeg der jeg vil? Har jeg noe ugjort, sjanser jeg burde ta, muligheter jeg går glipp av - fordi jeg holder meg der det føles trygt?
Hvem er jeg egentlig? Hvem vil jeg være? Hvem vil jeg bli?
Datter, søster, kone, mor, tante, venninne, kollega... Jeg har mange roller og hver av dem både gir og tar noe av meg. Noen av rollene tar kanskje mer enn de gir, noe jeg er blitt mer bevisst den siste tiden.
Jeg trekker mer mot naturen enn tidligere, der kan jeg være meg selv fullt ut. Jeg trenger ikke legge bånd på meg selv, tankene kan løpe fritt og jeg får påfyll av energi. Når jeg trekker frisk luft helt ned i magen, hvilepulsen kommer og hjertestemmen fryder seg. Da er jeg MEG.
Så flyter tankestrømmen omkring hva jeg vil, hva jeg ønsker for meg selv. Det stopper alltid opp gjennom at frykten kommer. Frykten for å prøve noe nytt, frykten for det ukjente. På samme tid kjenner jeg nysgjerrigheten pirre innvendig, hva om, enn hvis...? Jeg er ikke helt klar til å tenke tankerekka helt ut, sette drømmene ut i livet. Men EN DAG... Foreløpig lar jeg det bli med tankene, kanskje må jeg finne noen som kan hjelpe meg å sortere tankene, finne ut hva det er jeg egentlig vil.
Jeg føler et større behov for pauser, tid til å tenke alene, bare være. Nærheten til naturen hjelper meg med det, så stundene i skogen gir meg mye i så måte. Kanskje er det alderen, kanskje er det reisen jeg har vært på de siste to årene. Om jeg noensinne vil finne svaret på hvor veien min går, er vanskelig å si. Underveis på reisen har det vært flere sidespor, noen har hjulpet meg, andre ikke. De sidesporene som ikke har hjulpet, har i stedet gjort meg i stand til å utelukke ting jeg trodde jeg ønsket eller ville ha. Så på en måte har det hjulpet meg likevel.
Reisen har åpnet flere dører for meg, vist meg at jeg tør hvis jeg vil. Tidligere ville f. eks det å ta utdanning i barn og unges psykiske helse på NTNU i Trondheim vært utelukket. Der var jeg skikkelig utenfor komfortsonen, men jeg angrer ikke et sekund. Om jeg noensinne vil få bruk for det annet enn for meg selv og mine barn, vil tiden vise.
Jeg ønsker meg mer tid til å skrive, til å lære mer om meg selv og det som bor inni meg. Hvordan jeg skal finne tid og mulighet til det, vet jeg ikke enda. Prosessen rundt det handler i stor grad om det økonomiske og det som oppleves som trygt og forutsigbart. Samtidig tenker jeg at jeg er ikke den eneste som har tenkt og tenker disse tankene, så kanskje må jeg finne noen å snakke med som har stått i samme situasjon og som turte ta det siste skrittet.
Som dere forstår er det mye tankesurr for tida, snart innhenter hverdagen meg igjen. Så for vi se hva tiden framover vil bringe, jeg lar døra være litt på gløtt inn til drømmen.
Takk for at du leste.
T. 16.07.19.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar