Nå har det gått noen dager siden vi kom hjem igjen fra øya jeg vokste opp. På en måte går jeg inn i en sorgfase når jeg kommer derfra. Selv om ikke alle minnene derfra er gode, så verdsetter jeg turene dit veldig høyt. Jeg senker skuldrene og bare ER.
Æ står der og ser utover stranda æ søkte så ofte som barn.
I glede og i sorg, på gode og mindre gode dager.
Æ kjenne at hjertet fylles med en varme ulikt nåkka anna.
Det vil for alltid være mi barndoms strand.
Ingen andre strender æ har sett har gitt mæ den samme følelsen.
Selv i gråvær kjenne æ følelsen av bare tær som grave sæ ned i sanda,
hender som fylles med skjell, små glassbita og andre skatta.
Æ vil for alltid søke tilbake hit.
Skoene mine lage spor i sanda, grave sæ dypt ned for hvert skritt.
Æ tar mæ god tid, høre på bølgesuset og fuglan som lage lyd.
Ser mæ rundt, for å lagre indre bilda æ kan ta med mæ når æ drar.
Det gjør godt å ta det med mæ tilbake.
Så kjæm æ tell svabergan.
Dit kor æ søkte varme for en kald og frossen liten kropp,
etter å ha vært litt for lenge i vannet.
Som lita jenta kunne æ ikkje få nok tura ut i det iskalde vannet.
Æ børste bort litt sand og sette mæ ned på svaberget.
Lukke øyan og kjenne pulsen senke sæ.
Så står ho der ved sida av mæ.
Den lille jenta.
Ho sette sæ ned, så sett vi der ilag, begge med lukka øya.
Pusten våres går rolig inn og ut.
Vi e to av samme sort.
"Huske du alle turan du tok hit da du va lita?"
Æ åpne øyan og ser på ho.
Ho har lyst halvlangt hår, fregne på nesen og blå øya.
Minnes den tida kor kvær dag føltes som en god dag.
"Ja, æ huske det" sei æ med glede i stemmen.
Vi sitt stille ei stund, ser utover havet.
Kjenne på samhørigheta, varmen mellom oss.
Så flytte ho sæ sakte nærmare, helt til ho sitt inntil meg.
"Æ frys litt" sei ho så.
Æ legg den ene armen rundt ho.
Vi finn trøst i hverandre.
Liten og stor, samme sjel.
Takk for at du leste.
T. 10.07.19.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar