Når himmel og hav møtes

Naturen imponerer meg gang på gang.
Slår meg over ende med inntrykk som treffer meg i hjertet.
Inntrykk som kryper inn til det aller innerste og legger seg der som små edelstener.
Som jeg kan ta fram på tunge dager.

Bildet over ble postet av ei jeg kjenner på Snapstoryen hennes.
Jeg kjente med en gang at det gjorde inntrykk på meg.
Slik er det med meg og naturen.
Også når det ikke er jeg som har tatt bildene.

Når jeg ser et bilde som gir meg inspirasjon, spør jeg alltid om lov til å bruke dem.
Hittil har jeg bare fått positive svar og det er jeg takknemlig for.
Når ordene kommer til meg, må jeg få dem ut.

Bildet viste så tydelig når himmel og hav møtes.
To elementer som hver på sin måte gir meg en følelse av fullkommenhet.
Nærheten til naturen gir meg hvilepuls og følelsen av å være en del av noe større enn meg selv.
Å kunne komme meg ut på turer i nærområdet gir meg nødvendig påfyll av energi.

Jeg føler meg heldig som kan ta korte og lange turer i nærområdet.
For at jeg har god helse som gjør det mulig.
Jeg tar meg i å smile når jeg kommer meg ut på tur.
Lukker øynene, samler på lyder.
Stenger alt annet ute og lytter til fuglekvitter, suset fra trærne.

Når jeg kommer tilbake fra tur kjenner jeg på en indre ro.
Borte er tunge tanker og stresspuls.
Det har måttet vike for følelsen av å være levende og tilstede.


Takk for at du leste.

T. 24.06.19.