Ho kommer ofte til meg når jeg har mage tanker i hodet og mye å gruble på.
Sånn som i dag. Jeg tok meg i å tenke på hvor heldig jeg er.
Her i huset er det nesten alltid jeg som er tidligst oppe, så frokost på senga på morsdagen har familien innsett er vanskelig å få til. Derfor avtalte vi i går kveld at vi heller skulle spise god lunsj sammen litt utpå formiddagen når alle var stått opp.
Da jeg hadde vært opp een stund, kom minstemann i stua. Han kom rett bort til meg, ga meg en god klem og sa: "Gratulerer med morsdagen". Jeg klemte han godt tilbake og sa: "Takk skal du ha, vennen min". Så gikk han rett ned i kjelleren og kom opp igjen med et farga ark som han tok med seg på kjøkkenet. Etter ei stund kom han bort til meg med hånda bakpå ryggen og spurte: "Vil du ha kortet nå eller vil du vente til vi skal spise lunsj sammen?". Jeg tenkte meg litt om før jeg sa: "Jeg kan vente til de andre står opp, så får jeg gaven samtidig?". "Jeg vil at du skal lese det nå" sa han og rakte meg kortet.
Kortet var fylt med de vakreste ord, ord som gjorde meg rørt langt inn i hjerterota. Ord skrevet fra hjertet. Fra en 10-åring som klarer å sette ord på følelsene sine og få dem ned på papiret.
(Innholdet i kortet er gjengitt med tillatelse fra minstemann)
Når jeg nå ser bildet av kortet jeg fikk, kjenner jeg enda en gang hvor rørt jeg ble da jeg fikk det. Tenk så ufattelig vakkert skrevet. Jeg er verdens heldigste.
Da resten av familien var stått opp fikk jeg gave og blomster. Gaven var et skålsett fra Poul Pava som jeg hadde ønsket meg. Jeg synes tegningene på denne serien er så utrolig fine og har fra før av 2 termokopper i serien.
Etter at vi hadde spist gikk vi ut sammen hele familien. Far i huset tok ski på seg, ungene tok med seg akebrett og jeg tok trugene på meg. Så gikk vi opp i beitet ovenfor fjøset. Der sto vi ei stund i sola og nøt utsikten før vi starta på turen ned.
Da vi kom ned spiste vi kake som de to eldste hadde bakt.
Til middag ble det servert røkt svinekam med deilig tilbehør.
Å være mamma er ikke alltid like lett. Det er tøffe tak til tider. Fra den dagen jeg ble mamma for første gang, har jeg vært gjennom en evigvarende karusell av følelser. Sinne, redsel, glede, omsorg, utilstrekkelighet, oppgitthet, fortvilelse, kjærlighet...men først av alt takknemlighet og en bunnløs og uendelig følelse av å bety noe for noen. Å ha en mamma er ikke alle forunt, da kan nok denne dagen føles både trist og lang og som en påminnelse om noen som ikke er der.
På slutten av denne dagen føler jeg for å takke dem som har gitt meg muligheten til å være mamma.
Først vil jeg takke min egen mamma. Du har alltid vært der for meg. Du har alltid gjort og gjør ditt beste for at jeg skal ha det bra. Jeg er uendelig glad i deg. Jeg sier det ikke så ofte, det skal jeg bli bedre på. Jeg skulle ønske vi bodde nærmere hverandre slik at vi kunne sees oftere.
Så vil jeg takke min kjære og store kjærlighet. Takk for at du har gitt meg muligheten til å bli mamma. Sammen med deg har det å bli og å være forelder føltes overkommelig og fantastisk.
Til slutt vil jeg takke mine 3 barn. Takk for at jeg fikk bli deres mamma. Dere betyr alt for meg og jeg vil alltid være der for dere. Jeg elsker dere over alt på jord.
Takk for at du leste.
T. 11.02.18.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar