En SÅNN dag...

I dag var en SÅNN dag...

En dag hvor alt føltes feil og jeg hadde null tro på meg selv.

Likevel tok jeg på meg den knallgrønne genseren, som jeg under sterk tvil kjøpte.

Genseren som jeg så fikk fram de blå øynene mine da jeg prøvde den på i prøverommet.

Som kledde meg godt, både i fasong og størrelse.

Men som jeg likevel tenkte ville gjøre at jeg stakk meg for mye ut.

Da jeg hadde den på første gang, fikk jeg mange komplimenter på hvor godt jeg kledde fargen.

På tross av alle komplimentene, turte jeg ikke tro helt på det de sa.

Jeg takket for kommentarene, men innerst inne satt stemmen som sier at jeg ikke må tro jeg er noe.

Jeg tok likevel genseren på meg i dag, følte meg litt bedre enn forrige gang jeg hadde den på.

Men før jeg hadde tatt på genseren var jeg på vekta...

Tallene lyste mot meg og gjorde meg ille til mote.

Jeg vet så altfor godt at tallene på vekta ikke betyr noe.

At jeg er så mye mer enn det.

Men jeg klarer ikke la være å tenke på det.

I løpet av dagen fikk jeg flere kommentarer på genseren.

At jeg kledde den og at det var en kjempefin farge.

Jeg trodde litt mer på kommentarene i dag.

Jeg turte å vises, stikke meg ut.

Den lille jenta inni meg gliste bredt da jeg gikk ut døra hjemme.

Ho gliste enda bredere da jeg valgte å ikke lytte til stemmene som prøver å bryte meg ned.

Jeg prøver å verdsette meg selv.

Jeg øver - litt hver dag.

For hver dag blir jeg litt bedre på det.

Takk for at du leste.

T. 07.02.18.