Mørket og lyset - ja takk begge deler

(Foto: Silje Therese Opgård)

Når vi nå går mot lysere tider, føles det som om kroppen rister av seg den lange vinterdvalen og gjør seg klar for lengre og lysere dager.

For min del, så setter jeg like stor pris på begge delene, både mørket og lyset.

Jeg er tilhenger av sitater og uttrykk som kan gi meg en "boost" eller som representerer meg og det jeg har opplevd. Det er mange klær i min garderobe med tekst på, og alle har en spesiell betydning for meg.

Teksten over står på en av hettegenserene mine, og den minner meg på at for å kunne sette pris på de lyse dagene, så må man ha opplevd mørkere tider.

Alt jeg har opplevd har gjort meg til den jeg er.

Til tider kan jeg kjenne på mørket og ha lyst til å trekke teppet over hodet og koble ut resten av verden. Samtidig så vet jeg at når jeg bare kommer meg gjennom de mørke dagene, så er det en lysere dag rett rundt hjørnet. 

Mange av oss har opplevelser som gjør at vi føler oss på et mørkt sted. 

For min del så har jeg mørket med meg i ryggsekken, likevel setter jeg mer pris på de gode dagene og lagrer alle positive opplevelser slik at jeg kan ta dem fram og overskygge de dårlige opplevelsene og mørke dagene. 

Jeg er en lettrørt person og gråter lett, noe jeg ofte blir "ertet" for av mine barn. 

Det er ett av mine personlige trekk, jeg setter meg lett inn i andres situasjon. Uavhengig av om det er i virkeligheten, på film, i en bok eller en sang, så får jeg følelsen av å bli sugd inn i andres følelsesliv og får et ubeskrivelig behov for å trøste og hjelpe. At jeg har valgt et yrke hvor jeg i stor grad kan vise omsorg for andre og er i daglig kontakt med andre mennesker, handler nok i stor grad om mitt ønske og behov for å hjelpe og støtte andre.

Å være lettrørt og i så stor grad ha følelsene utenpå seg kan muligens oppleves som en svakhet, kanskje gjør det meg til et "lett bytte" for den som er ute etter å såre eller sette meg ut? Samtidig vil jeg heller være en som må ta til tårene og viser følelser enn en som bærer det inni seg og aldri får utløp for det. 

Jeg ser det å tørre å vise følelser som en styrke for egen del. Andre som trenger noen å snakke med eller betro seg til, kommer ofte til meg. Dette ser jeg som en tillitserklæring og noe jeg verdsetter høyt. Kanskje kunne jeg dersom jeg skulle valgt ny utdanning, jobbet som psykolog? Men så spørs det om jeg i samtaler med pasienter ville blitt sittende og gråte sammen med dem...og det spørs om det i såfall hadde hjulpet dem med å løse sine utfordringer og problemer??? 

Den jobben jeg er i nå, gir meg ufattelig mye og jeg ville ikke vært den foruten - så det blir nok ikke jobbskifte på mange år, om det i hele tatt blir det.

Takk for at du leste.

T. 02.02.18