Livets tre

Høyreist sto det der da jeg kom ned fra fjelltoppen jeg har vært på flere ganger i det siste. Lange greiner med grønt bladverk strakte seg opp mot den blå himmelen. Jeg gikk nærmere for å studere treet på nært hold og tok meg i å tenke på livet.

Selve stammen snodde seg i finurlige furer rundt stammen og minte meg om min egen reise, mitt liv. For slik er det, livet er ikke en rett strekning forover. Langs stien vi går er det små avstikkere hit og dit. Noen dager går ferden strakt framover. Andre dager føles det som om vi møter det ene synkehullet etter den andre, farten saktner av og det føles som om vi står på stedet hvil. 

Noen av furene i stammen var dype, andre såvidt synlig. Slik er hendelser i livene våre også. Noe av det vi opplever setter dype spor, lager arr som aldri gror. Så har du det som er noe vi såvidt senser, som et lite blaff som ikke fester seg til hukommelsen eller påvirker livet vårt i særlig grad.

Treet jeg går forbi hver gang jeg er på tur, fikk denne dagen ny mening. Det har stått der i mange år og blir nok stående enda noen år. Hvor lenge vet ingen, akkurat slik som det antall levedager vi mennesker har. Ingen vet hvor lang tid vi er tildelt, og det er best slik. For på den måten kan vi nyte hver dag som om det var den siste, så lenge vi husker å leve nettopp slik.

Jeg har levd mye av livet mitt hittil med å bekymre meg, brukt tiden og energien min til å planlegge langt fram i tid. Når jeg la meg på kveldene var det et evig tankesurr inni hodet mitt og jeg planla neste dag i minste detalj. Slik ønsker jeg ikke å ha det i fortsettelsen. Jeg er blitt flinkere til å være tilstede i nuet, nyte små ting i hverdagen. Sette av tid til meg selv og sammen med dem jeg er glad i. 

Akkurat som trestammen på treet i skogen, vil jeg oppleve små og store hendelser i livet som vil prege meg. Enten jeg ønsker det eller ikke. Treet i skogen har stått der i vær og vind, dager med piskende regn eller snøstorm og dager med strålende sol. Slik som livet er for meg med gode og mindre gode dager, jeg tar med meg begge deler. 

Under bakken er det et univers av røtter, noen lange og kraftige, andre korte og spinklere. Slik er mine røtter, noen går dypt og er godt festet, andre er går bare rett under overflaten og er lette å rive opp. 

Neste gang jeg går forbi livets tre, skal jeg sette meg ned under det, lene ryggen inntil den ruglete stammen. Føle på samhørigheten og fellesskapet, likheten mellom treets liv og mitt eget. Så skal jeg lukke øynene og åpne ørene, lytte etter suset i tretoppene.

Å bare være...

Takk for at du leste.

T. 20.06.19.