Lukta av skog fylle nesen

Ho bøye seg ned for å plukke opp enda ei kongla, putte den i posen ho har med seg.

Tankan e mange mens ho går der, ho trengte en tur til skogen no.

Det va altfor lenge sida sist, ho trengte å komme tell skogen 

for å klare å trekke pusten helt ned i magen. 

Det har vært mye å gjøre i det siste.

Dagan har vært fylt med ting som måtte gjøres.

Når det e sånn, e det vanskelig å sette av tid til å hente seg inn igjen.

Skuldran e opp under øran, pusten e overflatisk. 

Det handle om å komme seg gjennom dagan.

No kjenne ho på behovet for ei roligare tid.

Ho kjæm tell en stor stein kor ho sette seg ned.

Posen med kongle blir satt på bakken ved sida av.

Så lukke ho øyan og lar lyden av skogen fylle ho.

Det suse i tretoppan, småfugla kvitre muntert. 

Ei lita elv suse ved siden av.

Lukta av skog fylle nesen.

Våt jord, trær som sug til sæ ny næring.

Nye skudd på greine som strekke sæ mot himmelen.

Lukta av frisk luft, det går mot vår og sommer.

Mens ho sitt der på steinen,

kjennes det som om noen hold rundt ho.

Klemme ho, tar vare på ho.

Det e den lille jenta. No e ho her igjen.

Det e lenge sida sist de har møttes.

Den lille jenta kjæm når ho trengs.

Tida føles uendelig mens dem sitt der.

Hjertet og sjela fylles med ny energi.

Det føles godt og nødvendig.

Så e tida kommet for å gå hjemover.

De går hand i hand. Ei lita hand i ei litt større.

Begge en del av den samme sjela, den samme kroppen. 

De går i stillhet, nyt å være i lag igjen.

Kanskje blir det roligare fremover.

Så kan dem møtes igjen, i skogen eller ved havet.

Der dem trives best begge to.

Takk for at du leste.

T. 15.05.19