Er det denne utgaven av deg selv du vil være?

 

"Er det denne utgaven av deg selv du vil være?"

Den lille jenta har holdt seg i bakgrunnen lenge nå.

Nå klarer ho ikke holde munn lengre.

Ho kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv.

"Du har satt deg selv lengst bak lenge nok nå"

sier ho med bestemt stemme.

"Det har bare blitt sånn"

prøver jeg med.

"Det er verdens dårligste unnskyldning"

sier ho så, med sinte øyne. 

"Jeg vet".

Vi går ved siden av hverandre bortover gresset.

Den første frosten har lagt hvitt rim på bakken.

Skoene våre lager lyd når vi trår på de frosne bladene.

"Men hva skal du gjøre med det?"

Ho gir seg ikke, pusher meg.

"Jeg vet ikke" sier jeg tankefullt,

og prøver å finne et godt svar.

Frostrøyken står ut av munnen på oss begge.

Vi går videre i stillhet, tenker begge så det knaker.

Ho gir meg tid, likevel føler jeg utålmodigheten hennes.

Plutselig bøyer ho seg ned og fyller hendene med høstblader,

løfter dem og kaster dem opp i lufta.

Ho snurrer rundt mens bladene faller ned i ansiktet hennes.

Ler en hjertelig, barnslig latter

og ser på meg med stjerner i blikket.

"Du må finne tilbake til gleden inni deg"

Så lett, samtidig så vanskelig.

Jeg vet at ho blir med meg på veien.

Ho tar hånda mi og vi går videre hånd i hånd.

Takk for at du leste.

T.O 09.10.21.