"Som om noen ville gidde å lese det du skriver"

 

I 2019 starta jeg arbeidet med noe som kunne ligne en kronikk, jeg ante lite om hvordan teksten ville bli seende ut til slutt. Jeg visste bare at den omhandlet et tema som jeg den dag i dag brenner sterkt for.

Den har utgangspunkt i egne opplevelser i barndommen og ungdomstida i forhold til mobbing og krenkelser, noe som preger meg enda den dag i dag som 45-åring. Jeg ønsket å skrive om hvordan dette bør, må og skal tas tak i i tidlig alder, både hjemme og på de ulike arenaene barn oppholder seg.

For å få litt mer "kjøtt på beinet" og for at kronikken ikke bare skulle omhandle meg, gjennomførte jeg flere intervjuer. Andre som hadde opplevd mobbing og krenkelser i oppveksten, en lærer og to helsesykepleiere fikk uttale seg. I tillegg fant jeg flere artikler, brosjyrer og annet som sier noe om hva som skal gjøres når mobbing og krenkelser fanges opp. Jeg så at det er ingen tvil om at det skal gripes inn, det handler bare om hvorvidt det gjøres og om de som fanger det opp har nok kunnskap om hvordan det skal håndteres og hvilke tiltak som skal settes inn.

Det er ingen tvil om at det er et sårt og følsomt tema, derfor er det desto viktigere at noe blir gjort!

Så ble kronikken liggende, jeg følte det som om det stoppa litt opp og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg videre. Jeg var heller ikke sikker på om det jeg hadde skrevet var bra nok. Tanker, utsagn og kommentarer fra oppveksten dukket opp igjen; 

"Du må ikke tro du er noe! Som om noen ville gidde å lese det du har skrevet!!!???"

Så jeg la kronikken til side og følte i det samme at jeg svikta den lille jenta, ho som så desperat ønska å bli sett og hørt, som ba om hjelp uten å tørre å si noe. Jeg følte også på svik overfor de jeg hadde intervjua og de som hadde fortalt om egne opplevelser lik de jeg selv hadde hatt. I tillegg til alle dem som står i dette på daglig basis, de som kjenner mobbing og krenkelser på kroppen, de som går med et stort og verkende sår på innsiden. De som har sagt fra mange ganger og de som ikke tør si fra.

Så ser jeg hver gang jeg logger på pc` n at kronikken ligger der. Hver gang tenker jeg på når jeg skal tørre å sende den fra meg. Vil jeg noen gang tørre det?

Det vil eksponere meg, det vil gjøre meg usikker, utrygg. 

Samtidig vil det sette ord på det jeg har følt på så lenge. Et behov for å rope høyt, si fra. 

Jeg lar den ligge litt til tror jeg, en dag tør jeg kanskje dele den med omverdenen.

Takk for at du leste.

T.O. 23.01.21