Sårbar og naken

 

Etter å ha lest gjennom teksten flere ganger, redigert og lest gjennom på nytt sendte jeg i morges fra meg teksten jeg har skrevet om egne og andres opplevelser i oppveksten i forhold til mobbing og krenkelser. Det første steget i retning av at teksten skal kunne leses av andre.

Jeg ble feig da jeg startet å skrive teksten for noen år siden, jeg la den til side, jeg trodde på det mobberne sa den gangen. At jeg ikke måtte tro at jeg var noe, at det jeg sa eller gjorde ikke hadde noen betydning eller verdi.

Er det noe jeg har lært av det jeg opplevde, så er det at dersom man vil, kan man bryte et menneske ned til et minimum både gjennom ord og handling. I noen tilfeller kan det bryte et menneske så langt ned at det velger å forlate. Forlate livet. I mitt tilfelle var det aldri snakk om slike tanker. Hvem vet dersom det hadde pågått over lengre tid og i mer alvorlig grad enn det det var. Like fullt opplevdes det ille nok. 

Nå er teksten sendt til en person jeg setter stor pris på å ha i livet mitt. Ei som har fulgt meg på skrivereisa mi fra begynnelsen av, som gir meg følelsen av at ordene mine har verdi, at de bør ut til andre for å leses. 

Jeg kjenner at jeg har satt meg selv i en sårbar situasjon, jeg føler meg avkledd og naken. Samtidig føles det godt og riktig, det var på tide. Dersom det noen gang skal bli til noe annet enn et dokument lagret på pc` n min. Det fortjener å leses av andre, for å si fra høyt om hvor dype arr slike opplevelser i oppveksten kan sette i et menneske. 

Å sette ord på det åpner sår som aldri vil gro, det pirker på ruren. Flere lag med rur som jeg selv har lagt der for å beskytte meg selv. Det gjør vondt, men jeg må tåle smerten for alle dem som nå står midt oppi det. Jeg ønsker å hjelpe dem, de som står i samme situasjon som jeg gjorde den gangen. For ingen, ingen andre, kan forstå hvordan det er å stå i kampen, kampen for å overleve. Sin egen redningsaksjon.

Hva teksten kan bli til vil tiden vise, foreløpig skal den leses av nye øyne som kan si noe om den kan være slik den er eller om det må gjøres endringer for at budskapet skal komme bedre fram og bli mer leservennlig. Jeg vet at ho som leser den vil hjelpe meg på veien dit.

Håper du som leser bloggen blir med meg på veien videre og at den dagen teksten publiseres (føles litt "ballsy" å skrive akkurat det) vil du lese den også? Hvis jeg ikke hadde hatt troa på at den en dag skal ut til alle andre for å leses, så hadde jo mobberne vunnet over meg enda en gang?

Jeg heier på meg selv og vet at den lille jenta står i det sammen med meg.

Takk for at du leser.

T.O. 24.01.21.