Dagen i dag har føltes som i et vakuum.
Som om gråten har satt seg fast i halsen.
Å skrive videre på teksten fra oppveksten gjorde vondt.
Det føltes riktig, men samtidig rev det opp sår i sjela mi.
Tankene og følelsene jeg har båret hele livet kom fram i lyset igjen.
De er der hele tiden, men gjemt bort fordi det føles enklere.
Hvem lurer jeg egentlig? Mest meg selv.
Det som skjedde blir aldri borte.
Nå er teksten startet på veien ut til andre.
Jeg kjenner på en blanding av forventning og frykt.
Hva kan teksten bli til?
Hva kan den komme til å bety for andre?
Ho jeg sendte teksten til har allerede lest den.
Gitt meg gode tilbakemeldinger på hva som kan endres.
Vi skal snakkes snart igjen.
Ho skal hjelpe meg til et ferdig resultat.
Jeg føler at mobberne følger med i bakgrunnen.
Med de samme ansiktsuttrykkene og lydene fra den gangen.
Så tenker jeg at jeg er sterk nok til å stå imot.
Jeg må være sterk, både for meg selv og for alle andre.
Den ferdige teksten skal ut til andre.
Som et høyt og skingrende varsko til alle;
De som mobber.
De som blir mobbet.
De som må se og gripe inn.
Vi har alle et ansvar.
Takk for at du leste.
T.O. 25.01.21.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar