Det følger deg resten av livet

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye på om det var tilfeldigheter som gjorde at jeg begynte på skrivekurs høsten 2017. Eller var det fordi tida var moden for det, fordi jeg var klar for det?

Jeg har hele mitt voksne liv tenkt at det jeg opplevde i oppveksten har gjort meg til den jeg er.

Jeg har også tenkt at jeg en dag skulle bruke det til noe mer enn bare som minner om ei vanskelig tid, hvor jeg fikk kjenne på at livet byr på både oppturer og nedturer.

For ei lita uke siden opprettet jeg en egen Instagram-konto hvor jeg deler små tekster, utdrag fra tidligere blogginnlegg og tanker og følelser som jeg går med på innsiden. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på dette, noe jeg er veldig takknemlig for.

Er det tida vi er inne i som gjør at mange trekkes mot det å sette ord på eget følelsesliv gjennom å skrive? Eller har det alltid vært slik, bare at det er blitt mer tydelig nå? 

Jeg tar meg i å tenke over det at jeg nå så tydelig kjenner på et behov for å sette ord på hvordan jeg har hatt det og hvordan jeg har det nå. Jeg ønsker å få fram at når man går gjennom noe sånt mot et menneske som jeg opplevde, så gjør det noe med deg, det følger deg resten av livet. 

Det tok mange år før jeg klarte å ta tak i det og forholde meg til det, jeg la det til side og unngikk å forholde meg til det. Da jeg begynte på skrivekurset pirka jeg hull på noe som hadde ligget der og verka mesteparten av ungdoms- og voksenlivet. Så det venta nok til jeg var klar, både mentalt og følelsesmessig. 

Jeg føler på at jeg kan gjøre en forskjell for andre gjennom det jeg har vært gjennom, jeg vet ikke helt hvordan enda. Jeg har tatt fram igjen kronikken jeg begynte på for et par år siden og håper på å få skrevet den ferdig i løpet av året. Jeg har lekt litt med tanken på å skrive ei lita "overlevelses-/trøste bok" for andre som går/har gått gjennom det samme som meg, kanskje en vakker dag. I tillegg tror jeg at det hadde hjulpet meg den gangen dersom noen hadde kommet til skolen jeg gikk på og snakka om hvordan vi kan stoppe mobbing og forklart hva noe slikt gjør med et menneske. Kanskje kunne jeg gjort noe sånt, reist rundt og snakka med skoleelever, fortalt om meg selv og hvordan jeg kom meg gjennom det. 

Foreløpig hjelper det å skrive og sette ord på det og vite at det blir lest av andre som legger merke til ordene mine, kanskje kan de være dem som videreformidler budskapet mitt til andre på dette tidspunktet, så får jeg se hva tiden vil bringe.

Takk for at du leser.

T.O 06.05.21.