Sammen er vi mindre alene

 

Den lille jenta sitt med beinan trukket opp under seg.

Ho hold rundt forsida av knean, 

ser tankefullt foran seg.

Æ står ei stund og betrakte ho på avstand,

før æ forsiktig går i hennes retning.

Ho blir sittandes urørlig. 

« Det tok si tid»

sei ho med spørrandes stemme

Ho snur seg og ser mæ inn i øyan, forvente et svar.

Det e lenge sida vi har møttes,

æ og ho.

Æ kjenne at det gjør vondt.

«Det har vært litt mykje å tenke på»

sei æ og håpe ho slår seg til ro med det.

Selv om æ veit at det kommer meir. 

Æ kjenne mæ sjøl godt nok

til å vite at æ selv som lita jenta

var full av spørsmål, heile tida på søken etter svar.  

« Kordan da, ka da mykje å tenke på?» 

Ho ser på mæ, rynke lett på den lille oppstoppernesen.

Æ tenke mæ litt om før æ svare ho. 

«Æ e på leit etter mæ sjøl»

Ho ser på meg med forundring i blikket.

«Har du gått deg bort?»

«Ikkje heilt, men kanskje på en måte»

Så sitt vi der stille ei stund.

Kjenne på nærværet, tryggheta av det å være to.

«Har du funne deg sjøl igjen no da?»

Æ riste lett på hodet mens æ ser ut i lufta foran mæ.

Tenke at ho e for lita til å forstå.

«Kanskje du bare må rydde litt der oppe...»

sei ho og peike på hodet mitt

«...så dukke du sikkert opp igjen.»

Æ ser på ho, blir atter en gang forundra 

over kor mykje som bor i det lille mennesket.

Vi trekke på smilebandet begge to over forslaget hennes.

Så sette vi oss tettare inntil hverandre,

kjenne at vi begge treng det. 

«Du veit...», sei ho veslevoksent

«..at sammen er vi mindre aleina»

T.