Jeg er nok ikke den eneste som nå på slutten av et år og overgangen til det neste, blir fylt med tanker om det som har vært og det som kommer. Det gjentar seg hvert år, som en måte å "gjøre opp regnskapet", plusser og minuser - hva har vært bra, hva har ikke vært like bra, hva tar jeg med meg videre og hva lar jeg bli igjen.
I perioder kan jeg fylles med mørke, selvdestruktive tanker. Det hjelper lite å tenke at jeg ikke er alene om det. Jeg tenker på det som har vært, graver meg ned i fortida, bekymrer meg for fremtiden - både for min egen og for andres del. Det gjør meg sliten og er noe jeg ønsker å gjøre mindre av.
Jeg er en grubler. En som overtenker.
Grubling trenger ikke nødvendigvis være negativt. Å tenke, rasjonalisere og reflektere kan være nyttig i mange sammenhenger, så lenge en ikke havner i "grublegrøfta", der hvor negative tanker gror og det blir vanskelig å komme seg ut av det. Det finnes ingen "mental knapp" en kan trykke på for å komme ut av det, men jeg øver på å ikke bruke så mye tid på den negative utgaven av grubling.
På nettsiden Hjelp til hjelp leste jeg for kort tid siden, en artikkel om hvordan finne en vei ut av selvdestruktive tanker. Der ble det å tråkke en sti i skogen, brukt som en metafor på hvordan vi mennesker lett kan ende opp med å bruke alt for mye av vår tid og energi på å bryte oss selv ned.
"Det du tenker er ikke nødvendigvis sant, bare fordi du tenker det" sto det noen linjer ned på sida. Men det som ofte skjer, dersom du tenker den samme tanken mange ganger, er at det for hver gang du tenker tanken blir en sterkere forbindelse i hjernen din for å tenke nettopp denne tanken.
Jeg leste et sted at det å gruble kunne sammenlignes med å sitte i en mental gyngestol, tankene går frem og tilbake, uten at du kommer noen vei, selv om du jobber hardt.
Slik hadde jeg det ofte før. At jeg gikk rundt og tenkte at jeg var udugelig, at jeg ikke hadde verdi, at ingen hadde bruk for meg. Slik tråkket jeg opp en dypere og dypere sti, jeg begynte til slutt å tro på at det jeg tenkte var noe som sikkert alle andre tenkte. Jeg var og ER min egen største kritiker.
Jeg har det bedre nå. Jeg kan fortsatt falle tilbake til de samme tankene, men jeg klarer å sende dem videre. Jeg bruker ikke like mye energi på å stritte i mot dem, jeg bare erkjenner at det var slik jeg brukte å tenke før, jeg ønsker ikke å gi disse tankene så mye plass i livet mitt.
Det har ikke vært lett.
Jeg måtte finne nye veier, tråkke opp nye stier.
I jobben min bruker vi noe som heter psykologisk førstehjelp. Kort fortalt går det ut på at vi kategoriserer tankene med to farger, røde og grønne tanker. De grønne tankene er de tankene som er realistiske, de som ser etter løsninger og muligheter og det positive som faktisk er der. De røde tankene er de som som gjør vondt verre, som skremmer oss, gjør oss triste og sinte, og som gjør situasjonen man står overfor enda vanskeligere enn den allerede er.
Det tar tid. Først og fremst å innse at de røde tankene alltid vil være der. Vi trenger dem, det er disse tankene som gjør at vi kommer i "flight or fight" modus. Det er kroppens umiddelbare reaksjon på farer, en måte å beskytte oss selv på. Samtidig er det viktig at disse tankene ikke får ta overhånd, at de overskygger de grønne tankene.
På samme nettside som jeg leste om den mentale gyngestolen, fant jeg noen gode råd i forhold til det å være en grubler, hvordan en kan få bukt med disse tankene. For min del var det gode råd, det betyr ikke at det vil fungere like godt for andre:
1. Husk at det er normalt.
2. Anerkjenn at slike tanker er bortkastet tid.
3. Tren på å utsette tankene.
4. Fokuser på øyeblikket.
5. Husk at det bare er tanker.
Etter det siste rådet sto det en enkel setning som jeg tar med meg videre på reisen; Tanker er bare tanker. Du er ikke tankene dine.
Takk for at du leste.
T. 30.12.19.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar