Er du tilstede i ditt eget liv?

"Er du tilstede i ditt eget liv?"

Den lille jenta ser opp på meg og rynker lett på nesen.

Ho står rett ved siden av meg i snøføyka.

Den røde kåpa rekker ned til knærne hennes og er dekt av snøfnugg.

De små kinnene har en frisk rød glød.

Vi er like på så mange måter ho og jeg, 

gleden over å være ute i ruskevær er en av dem.

"Det har vært litt mye frem og tilbake den siste tiden, har det ikke?"

Selv om jeg vet at ho har rett, så irriterer det meg litt når den lille jenta påpeker 

det jeg egentlig vet så altfor godt.

Jeg trekker pusten ned i magen før jeg svarer henne.

"Ja, du har nok rett i det"

sier jeg ut i lufta og ser rett foran meg.

"Jeg hadde behov for en pause, tenke meg litt om, 

definere hvem jeg er utenfor de trygge rammene" 

fortsetter jeg.

"Det kan fort bli FOR trygt, da er det viktig å prøve noe nytt, 

om så bare for å presse seg selv litt utenfor komfortsonen"

sier ho med snusfornuftig stemme og ser på meg. 

Ho børster litt av snøen på kåpa av og ler når noe av det havner på skoene mine.

Det er lenge siden jeg og den lille jenta har snakka sammen.

Jeg har vært opptatt av å finne meg selv på nytt.

Ho har venta tålmodig på meg. 

"Har du funnet deg selv da, eller leter du fortsatt?"

sier ho med spørrende stemme.

Ho former en håndfull snø til en snøball som ho så kaster 

så langt ho klarer med et lite stønn på slutten.

"Jeg vet ikke helt, jeg tror jeg leter litt fortsatt"

svarer jeg, samtidig som jeg reiser meg opp for å ta fatt på hjemveien.

Når jeg krysser veien ser jeg at ho blir stående og se etter meg.

Jeg lover meg selv at jeg skal sette av mer tid til den lille jenta.

Vi trenger det begge to.

Kanskje er ho også litt på leit?

Så kan vi lete sammen.