Se meg!

1.juledag kom det fram på nyhetene at Ari Behn hadde valgt å avslutte livet sitt. Jeg ble fylt med mange tanker og vet at det å få høre at noen velger å avslutte eget liv, bringer fram mange ulike følelser og meninger hos de fleste av oss.

Det første jeg tenkte når jeg hadde fått summet meg litt, er hvor lite vi vet om hverandre. Vi kan ha personer i livene våre, som vi tror vi kjenner, men som på innsiden går rundt med et mørke ingen vet om. Noen er eksperter på å skjule hvordan de egentlig har det, og gjør alt for at andre ikke skal se og forstå.

Å være menneskekjenner er vanskelig. De fleste av oss klarer nok å se hvordan våre aller nærmeste har det, fordi vi har dem rundt oss i det daglige. Vi kjenner igjen endringer i humør og væremåte, slik at vi forstår at her er det noe galt. Når det kommer til andre som vi ikke ser hver dag og ikke har like tette relasjoner til, så blir det vanskeligere å se de samme tegnene.

Livet består av oppoverbakker og nedoverbakker, i perioder føles det som om livet går på skinner og andre ganger som om all verdens problemer og bekymringer ligger på skuldrene våre. Med livserfaring finner vi etterhvert ut hvordan vi skal takle begge deler, for noen er det ikke like enkelt.

Å mestre det å stå i motvind når livet føles vanskelig, er ikke like lett for alle. Åpenhet rundt psykisk helse er de siste årene blitt større, jeg håper det kan være med på at det å klare å si fra til noen om at du ikke har det bra, har blitt litt enklere. Samtidig krever det at den de sier det til, klarer å høre at noen ikke har det bra og trenger hjelp. For hva sier du, dersom noen du trodde du visste alt om og som du trodde hadde et godt liv, sier til deg at livet ikke er så lett å leve og at det enkleste hadde vært å slippe å leve det?

Jeg har selv fått føle de millioner av følelser som raser gjennom kroppen når noen du er glad i, sier at de har det så vanskelig at det beste hadde vært om de slapp å leve. Kroppen min gikk rett i alarmberedskap. Tårene rant i frie flommer og jeg kjente en klo som grep skikkelig tak omkring hjertet mitt. Det kjentes ut som at jeg ikke fikk puste og jeg sto på utsiden av meg selv. Etter noe som virket som en evighet, men som i virkeligheten mest sannsynlig bare var snakk om et titalls sekunder, kom jeg til meg selv. Jeg husker det som det var i går, selv om det er noen år siden.

Det gikk bra, personen det gjelder har det bedre i dag...tror jeg. For jeg kan fortsatt kjenne på angsten og frykten for at det skal gå galt, at de samme tankene og følelsene skal vende tilbake og gjøre at det føles enklere å forlate livet enn å stå i det for vedkommende. Jeg var ikke helt klar til å ta i mot en slik beskjed den gangen, men jeg lærte mye om meg selv og vet at dersom en slik beskjed skulle komme på nytt, vet jeg mer om hvordan jeg på best mulig måte kan hjelpe.

Jeg har troen på å bry seg mer, se hverandre og vise at vi er interesserte i hvordan andre har det. Å bli sett, føle at du har verdi og kan være til nytte er noe av det essensielle i livet som gjør at jeg kan kjenne på at livet er greit å leve. Hadde jeg derimot ikke kjent på noe av dette, så kan jeg tenke meg at livet hadde opplevdes noe mørkere og meningsløst. Når mørket tar overhånd, kan det være vanskelig å komme ut av det alene.

Hva som gir livet mening er forskjellig for oss alle. Jeg tror hver enkelt må gå litt i oss selv og finne ut hva vi trenger i livene våre. Vi er den vi er og har individuelle behov, vi må selv finne ut hvordan vi kan leve livene våre på best mulig måte.

Framover skal jeg bli endra bedre til å vise at jeg ser de jeg har rundt meg, bruke tid på å bygge gode relasjoner og pleie vennskap, være et bedre medmenneske og bidra til at livet kan føles litt enklere å stå i for andre. Jeg skal også gi meg selv mer omsorg og tid til det som gir meg energi, for gjennom at jeg har det bra har jeg mer å gi til andre.


Takk for at du leste.


T. 27.12.19.