En av de tingene jeg ønsker å bruke mer tid på, er å lytte til podcast.
I går på flyet til Trondheim hørte jeg på en podcast.
Podcasten var av Andreas Gravdal, gjest var Trygve Skaug.
Jeg har sansen for Trygve Skaug og hans vesen.
I podcasten snakka de om håp, poesi og skriving.
Og om å mestre det å ikke alltid mestre alt.
"Jeg ønsker å være den med refleksvest i tunnelen, den som plukker opp de som trenger å bli sett".
Utsagnet fra Trygve Skaug gjorde inntrykk.
I et samfunn hvor de fleste har mer enn nok med sitt, nok med å overleve, er det ikke så lett å se andre.
Jeg kan ofte kjenne på en følelse av å leve med følelsene utenpå kroppen.
Det handler både om eget og andres følelsesliv.
Jeg fanger opp stemninger, værer når noe "ligger i lufta".
Det oppleves mesteparten av tida som en bra ting.
Noen ganger kan jeg kjenne på at jeg lett overanalyserer.
Jeg kan tenke at andre tenker noe om meg og det jeg gjør, uten at jeg vet det med sikkerhet.
Det kan gjøre meg sliten.
Jeg velger likevel å se det som noe positivt, jeg får lett kontakt med andre og får deres tillit.
På denne måten føler jeg kanskje at jeg er en slik person med refleksvest i tunnelen for andre.
Gravdal og Skaug snakket også om det å ha en du kan ringe til, uansett når på døgnet det er.
Det satte tankene i gang i forhold til hvem dette er for meg.
Som barn og ung voksen (kanskje senere også) er det for meg naturlig at dette er mine foreldre.
Så utvider det seg til å gjelde venner, kjæreste.
Jeg håper jeg er en slik person for noen.
Trygve Skaug forteller i podcasten om en opplevelse som gjorde at han etter flere år med mye tid borte fra familien, satte på bremsen.
Datteren hans hadde opptelling på hvor mange de var i familien.
Ho talte seg selv, moren, søsken, katten...
"Av og til glemmer jeg at vi er seks i familien, det er så lett å glemme deg pappa."
Det datteren sa gjorde sterkt inntrykk på Skaug. Han forsto at det var på tide med en endring, på tide å prioritere annerledes.
Etter denne opplevelsen tok han kontakt med en manager, en som kunne hjelpe han å holde oversikt, hjelpe ham å si nei.
Hjelpe han å balansere familielivet med tiden borte fra familien.
Familien min er klippen i livet mitt.
Jeg prøver å være så mye som mulig sammen med dem.
På samme tid setter jeg pris på tid alene, tid til meg selv.
Det kan være en tur på treningsstudioet, korøvelse og nå det siste året skolesamlingene i Trondheim.
Jeg tror tiden for meg selv gjør meg til en bedre kone og en bedre mamma.
Nå er jeg på siste skolesamling i Trondheim.
Det har vært lærerikt og jeg er glad for at jeg turte å ta skoleplassen.
Det har vært en del av reisen min etter skrivekurset for et år siden.
Jeg har blitt bedre kjent med meg selv og kjenner at det var riktig valg.
De nye kunnskapen blir med meg videre, både for egen del og for dem jeg møter.
Datteren min er med meg på denne siste turen til Trondheim.
Vi har satt av helga til å se oss rundt i byen og til å være sammen.
Kanskje vil ho også velge å reise hit en gan som student, tiden vil vise.
En deilig hotellfrokost ligger godt i magen, nå skal vi straks ut for å være litt turister.
Takk for at du leste.
T. 03.11.18.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar