Jeg traff en nerve

I gårdagens blogginnlegg skrev jeg om det å trykke på pauseknappen.
Jeg traff tydeligvis en nerve hos flere av de som leser bloggen.

Flere har sagt at det var godt å lese på bloggen at det er flere enn dem som trenger en pause av og til.
Jeg tror vi er mange som lever etter "må bare gjøre dette først...så skal jeg ta en pause" prinsippet.
For hver ting vi "bare skal" gjøre, så kommer det nye ting inn.

Hvis ikke den som eier kroppen sier nei når det tårner seg opp, hvem skal da si det?
Jeg tror at det å bli flinkere til å lytte til egen kropp og de signalene den sender ut er ufattelig viktig.
Vi har bare en kropp og den tåler ikke overbelastning så veldig lenge før den klapper sammen.

I dag var jeg hos frisøren. Mine timer hos frisøren er like mye terapi som hårklipp.
Jeg og frisøren min ender alltid opp med å snakke om "store ting" i livet.
Samtidig som vi er ganske like, så er vi også veldig ulike.

I dag endte vi blant annet opp med å snakke om hva vi vil med livet vårt.
Er vi der vi vil være, hvor vil vi hen, hvilke muligheter har vi?

For min del handler det i stor grad om at jeg har tusenvis av tanker som henger litt i lufta.
Samtidig som jeg vil så mye, så begrenser jeg meg selv.
Med en gang jeg tenker på alle mulighetene jeg har hvis jeg bare vil, så blir jeg med ett til den lille jenta. Usikker på meg selv, tenker at jeg ikke tør - for enn hvis jeg feiler?

På den ene siden ønsker jeg oftere enn før å trykke på pauseknappen for å gi meg selv hvile.
Samtidig tenker jeg at hvis jeg skal rekke å sette noen av drømmene mine ut i livet, så må det skje snart. Men jeg vet ikke helt hva jeg vil...

I slutten av denne måneden skal jeg på et seminar.
Et mulighetsseminar.

Jeg stiller på seminaret med tusenvis av tanker.
Og drømmer jeg ikke vet helt hva er.
Kanskje får jeg hjelp til å rydde litt i tankene og drømmene.
Tør jeg drømme? Tør jeg tro på meg selv?

Tiden vil vise.


Takk for at du leste.


T. 09.11.18.