Ja til hverdagsros og småskryt

En artikkel fra Bergens Tidende ble postet på Facebook tidligere denne uka.
Den var skrevet av Christian Nome Lepsøe.

Artikkelen startet med at det å være i en begravelse er noe av det tristeste som finnes.
At noen ganger kommer døden brått, andre ganger er den forventet, kanskje til og med ønsket fordi den som er død levde med smerter.

Nome Lepsøe skriver så om begravelsen til en kollega som døde brått.
En han skulle ønske han hadde tatt seg tid til å bli bedre kjent med.

Så vinkles artikkelen over til et tema som fanget min interesse enda mer.

Hverdagsros. 

Om hvor gode mange er til å kritisere og latterliggjøre andre, særlig gjennom sosiale medier.
Når man kan skjule seg bak en kallenavn, når du ikke trenger å møte den andre ansikt til ansikt og si det direkte.

"Hvor ble det av hverdagsrosen og småskrytet?" undres Nome Lepsøe.

Jeg kan kjenne på at jeg blir litt flau når noen gir meg skryt.
Jeg går liksom i "forsvar", argumenterer MOT den positive kommentaren.
Hvorfor er det slik?

Samtidig prøver jeg å bli flinkere.
Takker for den postive kommentaren.
Tenker at den som gir meg skryt faktisk mener det.

Så prøver jeg selv også å gi skryt til de jeg har rundt meg.
Viser at jeg setter pris på dem og ser det de gjør som er bra.
På denne måten viser jeg at jeg SER dem.

Å gi skryt skal føles naturlig.
Det er ikke meningen at du skal gi noen skryt bare for å gjøre det.

Noen trenger skryt mer enn andre, i disse tilfellene kan det være nyttig å fokusere ekstra på det de gjør som er bra. Spesielt hvis de ofte gjør det motsatte, sier eller gjør noe som ikke er bra.
Da blir det å se etter de bra tingene, selv om det kanskje må gjøres med lys og lykter, desto viktigere.

Du får mer av det du gir oppmerksomhet til. 

Dette er noe jeg har erfart mange ganger i mitt møte med barn som utfordrer.
De som er kommet inn i et handlingsmønster som preges av negative tilbakemeldinger fra omgivelsene. Noen av disse barna får så mye oppmerksomhet på de negative handlingene og så lite på det de gjør som er bra, at de ofte havner inn i en vond sirkel de ikke kommer ut av.

Da blir hverdagsrosen ekstra viktig.
Å gi de positive tilbakemeldingene, selv på ting som vi kanskje tar som en selvfølge, noe vi forventer barnet skal gjøre uten å måtte få skryt for det.

Jeg tror at det at jeg blir flau for skryt handler om at jeg for det første ikke er vant til å få skryt.
I neste omgang handler det om at jeg ikke tør tro på at de som sier det, faktisk mener det.
Og til slutt fordi jeg på bakgrunn av opplevelser i oppveksten, mistet troen på meg selv.
Troen på at jeg kunne noe, hadde egenskaper som noen kunne tenke at jeg var flink til.

Jeg håper at de som gir meg ros og skryt fortsetter å gi meg det.
Selv om jeg ikke alltid er så god til å takke og vise at jeg setter pris på det.
Det er ikke fordi jeg ikke blir glad for det.

Det er bare fordi jeg øver meg på å bli bedre på å ta i mot.

Ja til hverdagsros og småskryt.
Fordi vi trenger det, alle sammen.
Stor og liten, gammel og ung.

Neste gang du ser noen gjøre noe bra, si det.
Neste gang du ser noen som har en fin kjole, bluse eller bukse på, si det.
Neste gang du møter noen som har en egenskap du setter pris på, si det.

Det kan redde dagen deres, det kan snu en drittdag til en bra dag.
Det kan gi dem tilbake troen på at de betyr noe.

Du kan gjøre en forskjell. 
SI DET!


Takk for at du leste.


T. 30.11.18.