Dette bildet ble postet på Facebook i går av en jeg kjenner.
Bildet har jobbet i underbevisstheten min siden da.
Et levd liv gir mange erfaringer, både på godt og vondt.
De fleste av oss tar det med oss videre.
Så dukker det opp igjen, i såre stunder, i gode stunder.
Alt etter hva det omhandler.
Jeg har i løpet av mitt 42-årige liv gjort meg en del erfaringer.
Likevel føler jeg meg absolutt ikke som en som vet eller kan alt.
I møte med andre mennesker prøver jeg å starte med blanke ark.
Ingen fortjener å bli møtt av noen som er forutinntatt,
som lar førsteinntrykket definere hvem den du møter er.
Vi har alle ulik bagasje.
Noen mer enn andre.
Det vi møter i livet gjør oss til den vi er.
På godt og vondt.
Bildet over gir meg assosiasjoner til barna jeg møter i jobben min.
Unike og ulike små mennesker.
Alle har de med seg bagasje i sin lille ryggsekk.
Noe av denne bagasjen kan være tung å bære for et lite menneske.
Da trenger de en som ser dem, som lytter til det som ikke blir sagt.
En liten flik av hjertet mitt tilhører alle disse som jeg møter hver dag.
Som gir knuseklemmer til beina mine.
Som kryper opp i fanget mitt for æ søke trygghet.
Som freser i raseri og gråter høylytt når noe går dem i mot.
Bagasjen vår tar vi med oss videre i livet.
Jeg håper jeg kan være noe de små jeg møter tar med seg i sin bagasje.
Som en som så dem, så den de var innerst inne.
Takk for at du leste.
T. 13.11.18
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar