Å bære sin egen bagasje

Det er ingen underdrivelse at jeg elsker nye fagbøker innenfor mitt eget fagfelt.
Når boka i tillegg omhandler et tema jeg blir mer og mer engasjert i, da var det ikke noe å tenke på.

I forrige uke kom boka og jeg gleder meg til å få tid til å lese den.

"Livsmestring i barnehagen har 11 kapitler som med ulike innfallsvinkler tar for seg helsefremmende arbeid i barnehager - arbeid med både menneskene og miljøene. Det handler om å bevare livsgnisten og skape mening i barns liv. Og om å fjerne negativt stress - slik at barn får mulighet til å oppleve ro i seg selv. Det krever at ansatte erkjenner hvilken enorm betydning deres væremåte og relasjonskompetanse har for barns livskvalitet, og handler deretter".

Omtalen av boka tar pusten fra meg. Så viktig og så riktig.
For det er i møte med det enkelte barn vi finner ut om vi innehar evnen til å SE barnet.
Om det "bare" er en jobb, eller om vi virkelig bryr oss, om vi tenker med hjertet.

Barn i dag vokser opp med helt andre forventninger rundt seg enn da jeg vokste opp.
Selvfølgelig kunne det være tøft å være barn for 30 år siden også.
Mye av det samme går igjen, men mye er annerledes.
Den som møter barna må ha dette i bakhodet.

Å føle at man ikke strekker til eller ikke oppfyller forventningene som stilles til deg, er ingen god følelse. Selv i voksen alder kan jeg kjenne på det, tenk å ha disse følelsene allerede som barn?
For et barn kan det kjennes overveldende på en helt annen måte.
I møte med barnet må vi vise at vi bryr oss, vi må hjelpe barnet å sortere tanker og følelser og til å kjenne på både motgang og mestring.

Jeg møter hver dag barn som sliter, som trenger hjelp til å lære sosial kompetanse og hvordan møte daglige utfordringer. De trenger hjelp til å finne sin plass, til å bli godtatt, til å få være den de er, til å passe inn.

Jeg føler meg privilegert som får jobbe med barn.
De sårbare barna er mine hjertebarn.
De som faller litt utenfor, de som sliter.
De rører noe inni hjertet mitt, helt innerst inne.

Jeg var selv et slikt barn.

Av de voksne jeg møtte i oppveksten husker jeg mange som ikke så meg.
Og noen få som hadde hjertet på utsiden, som virkelig brydde seg.
Som tok seg tid til å snakke med meg, som så at jeg sleit.
Det vil jeg for alltid være takknemlig for.

Å bli sett er et grunnleggende behov hos oss mennesker.
Som barn, som ungdom, som voksen.

Vær en som ser.
En som bryr seg.


Takk for at du leste.


T. 30.11.18.