Jeg kjente det på kroppen for flere dager siden, kjente igjen signalene.
Svimmel, trøtt, sliten.
Over en periode hadde jeg kjørt kroppen for hardt.
For mye å gjøre, for mye å tenke på, for mange baller i lufta.
For ca. 5 år siden fikk jeg påvist krystallsyke.
Det kom midt i en praksisperiode under førskolelærerutdanninga.
Ikke det perfekte tidspunkt for å si det sånn, sykdom spør sjelden om det passer.
Kroppen sa fra at nå trengte jeg en pause.
Etter det har det variert litt når det slår ut.
I perioder med mye å gjøre, da kjenner jeg det.
Med tida har jeg lært meg å kjenne signalene før det slår helt ut.
Da trekker jeg pusten og sier til meg selv; Nå er det på tide med en pause.
Slik var det i går.
Jeg kom hjem sent tirsdagskveld etter 5 dager i Trondheim.
De første dagene var jeg der sammen med datteren min, vi kosa oss.
Men samtidig var begge slitne, vi brukte mye tid til avslapning.
Var turister, shoppa litt, gikk på kafé.
Så dro ho hjem søndags ettermiddag og jeg skulle være der 2 dager til.
Siste skolesamling ved NTNU, snart ferdig.
På bussen inn til byen igjen kom tårene.
Typisk meg, med følelsene utenpå.
Samtidig så var jeg uforberedt.
Jeg tror kroppen allerede da sa fra.
Om at jeg trengte en pust i bakken.
Med ett følte jeg meg så usigelig alene.
All verdens bekymringer ble kastet over meg.
Heldigvis var jeg alene i bussen.
Da jeg kom til hotellet låste jeg meg inn på rommet.
Der ble jeg liggende, lenge.
Jeg kom meg gjennom de neste to dagene.
På flyet hjem kjente jeg at reservebatteriene snart var tomme.
Det ble sent før jeg var hjemme hos familien.
Jeg pakka litt ut før jeg la meg.
Sov i ett til neste morgen.
Selv om jeg elsker å synge i kor,
valgte jeg å ikke dra på øving i går.
Jeg ga beskjed om at jeg trengte å hvile,
at jeg hadde drevet meg for hardt den siste tida.
Det fikk jeg forståelse for.
Jeg fikk sendt inn en oppgave til skolen med frist i dag.
Resten av ettermiddagen og kvelden ble brukt til å slappe av.
Det takker kroppen min meg for i dag.
Over 7 timer søvn i natt gjorde godt.
Den siste tida har jeg knapt sovet 5 timer pr. natt.
Kroppen har aldri fått muligheten til å lades helt opp igjen.
Jeg har drevet rovdrift på min egen kropp.
Pauseknappen vil bli oftere brukt i tida framover.
Fordi ingen vil takke meg den dagen jeg stanger hodet i veggen.
Jeg liker å ha mange jern i ilden, mye å gjøre, føle meg nyttig.
Men jeg må også sette av tid til å lade.
I helga skal jeg slappe godt av.
Ha minst mulig på agendaen.
Kanskje blir det en tur i skogen.
Der finner jeg tilbake til energien jeg trenger.
Ønsker deg en fin dag.
Husk å lytte til kroppen.
Takk for at du leste.
T. 08.11.18.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar