Si det før det er for sent

I morges så jeg på et tv-program som heter "24 timer på legevakten". I dette programmet får man et innblikk i noe av det som skjer på en akuttavdeling på et sykehus i Storbritannia.
I dagens episode var det spesielt et tilfelle jeg bet meg merke i. Det handlet om en eldre mann som var alvorlig syk og som mest sannsynlig ikke ville overleve operasjonen han skulle ha. Sønnen hans ble intervjuet og da fortalte han at for noen år tilbake hadde han skrevet brev til sine foreldre og fortalt dem hvor mye han satte pris på dem og det de hadde gjort for ham. At han gjorde det, var han veldig glad for den dag i dag. Moren hans døde rett etterpå og nå var hans far dødssyk. Han oppfordret alle å gjøre det samme, før det var for sent.

Det satte i gang mange tanker hos meg. Vi vet ikke hva morgendagen vil bringe.
Vi vet ikke hvor lenge vi har de vi er glade i sammen med oss.
Jeg tenker at jeg har vært og er ufattelig heldig.
Min barndom og oppvekst var, på tross av de opplevelsene som ikke var så gode, tross alt god.
Det kan jeg takke mine foreldre for.
Selv om de ble skilt og gikk fra hverandre, gjorde de begge så godt de kunne for at jeg og mine søsken skulle ha det bra.
I tillegg hadde jeg mine besteforeldre på morssiden i nærheten, som stilte opp og hjalp til så godt de kunne. Jeg har mange gode minner fra alle de gangene vi var hos dem.

Jeg føler at jeg har mye å være takknemlig for.
Nå skal jeg finne fram penn og papir og prøve å få det ned på papiret. Det føles som en naturlig del av prosessen jeg går gjennom.
Det kommer ikke til å bli lett, men det er viktig å få det gjort...før det er for sent.



Takk for at du leste.


T. 02.04.18.