Fra vinter til vår

Ho står og studere isflakan som flyt avgårde.
Høre det knirke og knake når naturkreftene gjør sitt.
Ei årstid e over og ei ny e på tur.

Ho lukke øyan og trekke pusten.
Det lukte vår, det lukte endring.
Barndomsminna strømme på.

Minna om ei tid kor isflakhopping va en daglig syssel.
Forbudt, men likevel så spennandes.
Ho hang sæ på de større ungan, skulle gjøre det samme.

Det hendte nok at ho blei våt, ramla litt uti.
Spenninga va nesten ikkje te å holde ut.
Vente på det rette øyeblikket for å hoppe videre.

Ho åpne øyan igjen og ser sæ rundt.
Kjenne at nærheta tell naturen gjør godt.
Ho føle at ho leve, at det e godt å være til.

Sola lage et magisk rosa skjær i hav og fjell.
Stemninga e lun og kald på samme tid.
Ho trekke jakken tettare rundt sæ.

På tide å komme seg hjem.
Tell dem ho sette så høyt, som betyr mest av alt.
Uten dem hadde lite gitt mening. 


Takk for at du leste.


T. 20.04.18.