Ho e tellbake.
Der ho høre heime.
Bølgan slår mot stranda.
Salt sjøluft snik sæ opp i nesen.
Sola speile sæ i havet.
Måsen og tjelden lage kjente lyda.
På stranda har ho plukka skatta ho skal ta med sæ heim.
Støvlan e dekorert med kvitsand.
Det kjennes godt.
Ho trengte det.
Sjela sa fra om at det va på tide.
Å søke heim dit kor alt byinte.
Skuldran senke sæ.
Pulsen roe ned mange hakk.
Pusten går rolig inn og ut.
Ho går inn i kvilemodus.
Øya har den effekten på ho.
Her kan ho kvile og stresse ned.
Hente sæ inn og samle krefter.
Være i nuet.
Ho e der ho treng å være.
Det her skreiv æ morran etter at æ kom tell øya.
Æ våkna tidlig og alle andre lå og sov.
Æ drakk en kopp kaffe, så gikk æ ut og satte meg på verandaen.
Lukka øyan og bare nøt å være der.
Så kom ordan. Som perle på ei snor. Så lekandes lett og så rett.
Takk for at du leste.
T. 15.04.18.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar