Å klare å se lyset i alt det mørke

Livet består av både oppturer og nedturer.

I perioder hvor det røyner på, kan det koste mye å klare å se lyset i tunellen.

Det sies at vi klarer mer enn vi tror

og at det er de som tåler det best, som får mest å slite med.

Ei jeg kjenner har hatt det tøft den siste tiden.

På avstand har jeg sett henne slite.

Det har vært mer enn en gang at jeg skulle ønske

jeg kunne ta noe av børen på hennes skuldre.

Selv så tøft ho har hatt det,

har ho bitt tennene sammen og gjort sitt beste.

Jeg beundrer henne for det, mer enn ord kan beskrive.

Som den "følelsesklumpen" jeg er, har jeg følt smerten.

Jeg har kjent det rive i hjertet når ho har fortalt om det ho har gått gjennom.

Tårene har presset på, noen ganger har de fått fritt utløp.

Mine tanker har gått til ho hver dag i det siste.

I dag kom det ei melding fra ho.

Ei glad-melding - om at alt hadde ordna seg.

I den samme meldinga fulgte bildene i innlegget.

Som meg søker ho til naturen.

Både i glede og i sorg.

Jeg kjente gleden boble inni meg.

Glede og takknemlighet for at det ordna seg til slutt.

Nå kan jeg ikke vente med å se ho,

gi en god klem og dele gleden.

Å stå fjellstøtt i stormen er ikke alltid like lett.

Det er ikke hver gang slutten ender godt.

De gangene det ordner seg, kjennes det så ubeskrivelig godt.

Alt vi går gjennom former oss som menneske.

Ho vil nok ta erfaringa med seg videre i livet

som en ho helst ville vært foruten.

Livet er en reise. På godt og vondt.

Vi kan ikke velge hva vi skal utsettes for i livet.

Vi kan velge hvordan vi skal komme oss gjennom det.

Og hvordan vi kan bruke det på veien videre.

Takk for at du leste.

T. 06.04.18.