Æ turte det!

I går morges posta jeg to bilder på Snapchat, og etterhvert på Facebook. 

Da jeg våkna på morgenen tenkte jeg ei lita stund på hva jeg skulle ha på meg, det tenker jeg som regel på når jeg legger meg på kvelden og på nytt igjen på morgenen.

Hvordan jeg kler meg har mye å si for hvordan jeg har det med meg selv.

Etter opplevelser med mobbing i barndommen som gikk mye på hvor stygg og tjukk jeg var, fikk jeg et dårlig selvbilde. Jeg hadde ingen tro på meg selv og hver gang jeg så meg i speilet, så jeg nye feil.

Dette har fulgt meg over i voksen alder og preger meg enda den dag i dag.

Jeg er meget selvkritisk, både i hva jeg gjør og hvordan jeg ser ut.

Dette påvirker i neste omgang hvordan jeg kler meg.

Jeg kler meg nesten alltid i posete, store klær.

På den måten skjuler jeg kroppen min og det jeg har komplekser for.

I ungdomstida hadde jeg ingen tro på at noen av det motsatte kjønn kunne finne på å like meg.

Hvorfor skulle de det?!? Jeg var jo tjukk og stygg! Mobbernes kommentarer ble til en sannhet for meg, når de sa de tingene så måtte det jo stemme??? Jeg begynte å tro på det og det ble en del av meg og min oppfatning av meg selv.

Enda den dag i dag, har jeg dette med meg. Det er en del av meg. Jeg prøver å kjempe i mot, noen dager får jeg det til, andre dager gir jeg opp. 

I går morges bestemte jeg meg. Jeg skal prøve enda hardere! Det betyr ikke at det ikke vil være tunge dager hvor jeg fortsatt ser meg selv i mobbernes øyne, men jeg skal fokusere mer på de gode dagene. De dagene hvor jeg ser alt jeg tross alt har fått til, både på grunn av og på tross av tidligere opplevelser.

Så jeg dro på jobb i kjole - fordi det var den første tanken som slo meg da jeg våkna. Jeg hadde lyst å pynte meg, vises litt mer. Innlegget på bloggen dagen før hvor jeg skrev om den lille jenta som helst ville gjemme seg bort, ikke ville synes - lå nok i underbevisstheten og gjorde sitt til at jeg bestemte meg for å gjennomføre det.

På tur til jobb kjente jeg at jeg angret. 

Jeg kjente klumpen i magen, usikkerheten.

Skulle jeg snu? Dra hjem igjen og skifte til "de trygge klærne"?

De jeg kunne forsvinne litt mer i mengden i.

Heldigvis ble jeg kjørt til jobb denne dagen, det hadde vært for dumt å be mannen min om å snu fordi jeg måtte hjem og skifte. Da ville han spurt hvorfor og jeg hadde fått problemer med å forklare det på en forståelig måte.

Jeg kom meg inn på jobben, kledde av meg ytterklærne og satte meg på kontorplassen min. Noen av kollegaene mine var innom og flere kommenterte hvor fin jeg var i kjolen.

"Takk" sa jeg og kjente at klumpen i magen ble litt mindre.

Så gikk jeg en tur ut på avdelinga og på kjøkkenet og jeg så smilene på dem jeg møtte, de så på meg og syntes jeg var fin.

Klumpen i magen ble enda mindre.

I løpet av dagen "haglet" det inn med meldinger både på Snapchat og på Facebook med kommentarer på at jeg var god nok, at jeg var fin i kjolen, at jeg var tøff som turte å være så åpen og ærlig.

Det gjorde godt. Klumpen ble borte og jeg kjente på en følelse av at jeg hadde seiret - over mobberne, over mitt dårlige selvbilde.

Og jeg kjente på en lykkefølelse som fylte hele meg.

Jeg ble varm innvendig av alle de gode ordene

og kjente at dette må jeg gjøre flere ganger. 

Gjøre akkurat det jeg vil og det som føles riktig der og da, 

selv om det føles skummelt og jeg får klump i magen.

Jeg fortjener å ha det godt med meg selv.

Jeg skal tro mer på meg selv.

Jeg skal tørre å vises mer, stikke meg litt ut.

Jeg er meg og jeg er god nok!

Takk for at du leste!

T. 13.01.18