Æ ser den lille jenta,
ho som står å betrakte det som skjer.
Som hold seg i bakgrunnen.
Ho går aleina, søke stillheta.
Blikket hennes søke mot bakken,
ho unngår øyekontakt.
Ho vil ikkje være i veien,
vil ikkje ta plass.
Stemmen hennes høres sjelden.
Den lille jenta trives best i sitt eget selskap.
Ho e en tenker.
Drømme seg bort, glemme tid og sted.
Blikket hennes e vanskelig å møte.
Ho ser deg,
men forbi deg.
Naturen e fristedet hennes.
Dit søke ho ofte.
Til skogen, til havet.
Ho kan stå lenge og puste den friske lufta.
Se bølgan slå mot svabergan.
Se vinden ruske i trean.
Æ ser ho e en drømmer.
Ei som søke nye intrykk,
som ser forbi alt som skjer rundt ho.
Den lille jenta vise omsorg for andre.
Ho tiltrekkes de stille, de sårbare.
De som e lik ho sjøl.
Kanskje ser ho dem treng en som forstår.
Ei som har vært der dem e.
Som har de samme såran på sjela.
Den lille jenta bor inni meg.
Har gjort meg til den æ e.
Ho e med meg i alt æ gjør.
Den lille jenta inni mæ
vil at æ skal ta meir plass.
Tørre å vises.
Æ synes det e skummelt.
Veit ikkje om æ tør.
Samtidig veit æ at æ burde ta sjansen.
Sida i høst har ordan kommet tell mæ,
de vil ned på papiret.
Den lille jenta meinte at tida va inne.
Tid for å dele.
Tid for å skrive.
Tid for å åpne opp, i stedet for å holde det inne.
Æ e på vei.
Æ har byint på ei reise.
Den lille jenta går ved sida mi.
Reisa e mi.
Ho gjer mæ handa.
Det føles trygt og riktig.
Ingen av oss veit kor reisa går hen.
Men vi går veien ilag.
Æ og den lille jenta.
Takk for at du leste.
T. 11.01.18
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar