Et valg om å hjelpe andre

Jeg hadde tenkt tanken i flere år, før jeg for 5 år siden valgte å bli blodgiver.
Tanken bak var å hjelpe andre, gi noe fra meg selv som kunne være livreddende for andre.

Å få en tykk nål stukket inn i armen fristet ikke så veldig og den første gangen jeg gjorde det, er det ikke til å legge skjul på at jeg var temmelig nervøs.
Det gikk mye bedre enn jeg trodde.

Av alle de gangene jeg har gitt blod i ettertid er det kun en gang at de plundret litt med å finne blodåra og måtte stikke mer enn en gang. Forutenom det har det alltid gått smertefritt, jeg har vært fort ferdig og gavene jeg har fått etterpå har vært kjærkomne tilskudd i Mummikopp-samlingen min. I tillegg har jeg har valgt en bok om blodet som jeg har lest både til egne barn og til barna på jobben, vinglass, nødlader, toalettmappe, kjøkkenkniver og mye mer.

Utfordringen med å være blodgiver, jobbe 100% og bo langt unna, er at jeg får gitt blod sjelden. Andre steder i landet har de blodbuss - en buss som kjører rundt hvor blodgivere kan stikke innom når det passer dem for å gi blod. Det hadde vært kjekt her også, men jeg har forstått det slik at det handler om tida det kan gå før blodet må være på plass på sykehuset for å kunne brukes.

Uansett om jeg ikke får gitt blod så ofte jeg ønsker, kommer jeg likevel til å fortsette med det.
Så får det heller bli med ujevne mellomrom når jeg er i Tromsø og kan stikke innom blodbanken.
Jeg vet at det viktigste er at jeg tross alt gir blod.
Jeg føler meg nyttig og vet at det blir satt pris på. Det er nok for meg.


Bli blodgiver du også.


Takk for at du leste.


T. 25.01.18