Hadde du egentlig hadde vært lykkeligere som tynn?

Samme dag som jeg posta innlegget om det å tørre å vises, snakka jeg med en kollega om temaet da vi hadde matpause. Jeg fortalte om fortida og oppveksten min og de opplevelsene jeg har hatt, som igjen har ført til et forvrengt selvbilde og komplekser. Vi hadde en god samtale, delte erfaringer fra oppveksten og hvor vi følte vi sto i dag i forhold til egen kropp.

Så kom det et spørsmål fra min kollega som gjorde meg litt stum;

Men hadde du egentlig vært lykkeligere som tynn?

Først ble jeg helt stille en liten stund, så svarte jeg "Nei...".

Jeg har kanskje ikke tenkt så mye på det før. Mitt fokus på bakgrunn av mobbingen har vært på at jeg måtte bli tynn, for da ville ingen tenke de sammen tankene om meg som mobberne tydeligvis gjorde den gangen.

Disse tankene har hengt over meg i mange, mange år. 

Jeg har på grunn av dette vært gjennom mange forsøk på å slanke meg. Noen har lyktes, gitt gode resultater og vart en stund, andre har vært regelrett mislykka og jeg har endt med enda flere kilo og et desto dårligere selvbilde.

Siden i høst har jeg vært gjennom en prosess som har gjort meg godt.

Jeg har klart å stikke hull på byllen, gjort meg ferdig med mange tidligere opplevelser.

Og det har gjort mye med meg som person. Jeg har begynt å akspetere meg selv som den jeg er. Jeg er langt fra i mål, men jeg er et godt stykke på vei.

Fokuset mitt den siste tida har vært på å se mine positive sider og det som er bra med meg, og det er som om jeg har fått en indre ro. Stresset jeg tidligere har opplevd fordi jeg hele tiden har vært opptatt av hva andre tenkte og mente om meg opptar meg ikke like mye.

Jeg ønsker fortsatt å spise sunt og være i god form, men tallet på vekta opptar ikke tankene mine så mye som før. Mer fysisk aktivitet og et sunt og variert kosthold med rom for kos i helgene og ved spesielle anledninger er målet mitt for tida framover. Om jeg som en effekt av dette går ned noen kilo, så er det bare en bonus.

Jeg ønsker å bruke tida mi på det som virkelig betyr noe; familie, venner, gode opplevelser i naturen og sammen med menneskene rundt meg, lære nye ting, bli kjent med nye mennesker og mye mye mer. Jeg ønsker ikke å bruke tida mi på å snakke ned meg selv og se meg selv gjennom mobbernes øyne i oppveksten.

Over flere år har jeg blitt glad i Per Fugelli og hans sitater og flere av dem har blitt værende hos meg som gode leveregler. Jeg vil avslutte dette innlegget med et av dem:

"Vi må lære å bli glade i det som er godt nok, si til oss selv og andre at vi er gode nok i stedet for å streve etter det perfekte"

Takk for at du leste.

T. 15.01.18.