Når urkraften slår inn

I dag fikk jeg dette bildet tilsendt fra min mor.
Da jeg fikk det kjente jeg umiddelbart en dragning mot havet.
Mintes den lille jenta som sto og kikka på bølgene som slo mot stranda.
Jeg lukka øynene, hørte bølgebruset og kunne kjenne lukta av salt sjø.

I neste øyeblikk kom jeg til å tenke på ei god venninne.
For ho kjennes nok livet nettopp slik nå.
Som om nådeløse bølger kom inn i livet og slo beina under ho.
Livet føles urettferdig, ho så ikke dette komme.

Som meg, trekkes ho mot havet.
Når livet er godt og behagelig.
Og når lyset i tunnelen virker langt unna.
Jeg kan umulig forstå, samtidig føler jeg det.

Livet går i bølgedaler, endres i løpet av kort tid.
Den ene dagen solskinn hvor havoverflata ligger blank og stille.
Den neste med bølger med hvite topper, vinden pisker rundt deg.
Fra lykkerus det ene øyeblikket til bunnløs sorg det neste.

Min gode venninne har fått livet satt på vent.
Nå handler det om å kjempe med nebb og klør.
Bli kvitt den ubudne gjesten så fort som mulig.
Familie og venner ruster seg til kamp sammen med ho.

Ho har valgt å være åpen om det ho går gjennom.
Jeg beundrer ho for det, det var nok ikke et lett valg.
Kampen må ho ta selv, å gi opp er ikke et alternativ.
Mange står ved hennes side.

Av og til tårner det seg opp rundt oss.
Som når kroppen ikke spiller på lag.
Da er urkraften god å ha.
Viljen til å kjempe, rope et høyt og skingrende "NEI!".

Å være frisk er ingen selvfølge.
Det ble med ett tydelig for meg da jeg fikk beskjeden.
Om at min gode venninne var blitt en del av statistikken.
Ho har trua på at det skal gå bra, det samme har jeg.



Takk for at du leste.


T. 15.06.18