Har du noen?

When you are under too long, who are the people that will look for you, notice you aren`t surfacing, and dive in to pull you to the surface when you lose your strenght to swim in life?

Who are the people that would do that for you?

And can someone count on you to be that person that would go looking and notice when they are under too long, diving in to support them when they are all out of fight and fuel to swim in these turbulent waters we call life?

Teksten over kom opp i feeden min på Facebook i morges og den traff meg hardt i magen.

Dem omhandlet en hendelse under en svømmekonkurranse i Budapest hvor en av deltakerne sank til bunnen. Treneren så dette og kjente svømmeren godt nok til å vite når ho hadde vært for lenge under. Ho hoppa uti og fikk henne opp. Dette reddet livet til svømmeren. 

I overført betydning handlet teksten om det å ha noen i livet sitt som kjenner deg godt nok til å vite når du trenger hjelp, når livet føles mørkt og vanskelig og du ikke ser noen utvei.

Det handler også om å være den personen for andre, som ser når noen har mistet kamplysten "in these turbulent waters called life".

Jeg vet at jeg har flere i livet mitt, ikke mange, men mange nok som ville kjent igjen tegnene til at jeg ikke hadde det bra. Likevel så handler det i stor grad om det å tørre og å klare å si fra når det blir mørkt. Jeg er opptatt av at vi skal bli bedre på å sette ord på det, når livet er tøft. Være åpen, si det høyt.

Så håper jeg at de jeg har i livet mitt også føler at jeg er en slik person for dem. Som de føler tillit til og kan komme til, slik at jeg kan være en livbøye for dem i vanskelige tider.

Vi trenger alle noen som er der for oss, som kan dra oss opp, når vi føler oss nede.

Som tåler å stå i det sammen med oss, når livet byr på det som føles dritt.

Har du noen? Er du denne noen for andre?

Takk for at du leste.

Vinterdvalen er over

 

Som om kroppen har ligget i fosterstilling

Nå strekker jeg meg ut og kjenner livsgnisten

Den fyller meg helt ut i fingerspissene

Jeg føler meg som et nyutsprunget blad

På en bjørkekvist

Ny i livet og med skarpgrønn farge 

Jeg rekker armene opp mot den blåblå himmelen

Kjenner at jeg er klar for en ny vår

Fylt med muligheter 

Så tar jeg meg i å tenke

At for å være klar for det nye

Må jeg kjenne på takknemlighet for det som har vært

Det som har vært har formet meg som menneske

Gjort meg klar for det som kommer

Lært meg å stå i livet med begge beina godt planta

Den lille jenta har vært med meg hele veien

Stått på sidelinja, stille

Gitt meg ei betryggende hånd når jeg har trengt det

Et dytt i baken når det har vært på sin plass

Vi går veien videre sammen

Vi to - sammen.

Skal vi skåne barna mot det som er trist i livet?

 Dette innlegget skrev jeg i desember 2023, da ble det lagret bare som et utkast og ikke publisert. Det omhandler et ømtålig tema, når jeg nå prøver å komme meg tilbake i skrivemodus ser jeg at det bør publiseres. So here it goes!

Årets julekalender på NRK har skapt stort engasjement i befolkninga, også hos meg. 

Siden publiseringen har rikskanalen mottatt 38 henvendelser, 16 av dem er klager, noen klager på at kreft er et tema. Da den første sesongen av Snøfall kom i 2016 ble den tidenes seersuksess, dermed var det knyttet mange forventninger til oppfølgeren.

Så kan man jo spørre seg selv, skal vi skåne barna mot det som er trist i livet?

Det er en realitet at veldig mange har eller har hatt en nær person med kreft, sånn er det bare.

I 2022 fikk 38 265 personer kreft i Norge.

Kreft er noe dritt, det er trist, det blir ikke borte bare fordi det snart er jul.

Pappahjerte er en blogger jeg har hatt sansen for siden han startet å blogge i 2012 (i følge arkivoversikten på bloggen hans). Han har hatt en 3 års pause, men er nå tilbake igjen i forbindelse med at Snøfall er tilbake. 

Virkeligheten ER trist i blant og man må faktisk lære barn om begge sidene av medaljen. Barnas verden kan være et magisk nisseunivers der alt er bare gøy og moro, men så er det også sånn at den ekte verden ikke bare er regnbuer og kanintøfler. 

Jeg tror på ærlighet og åpenhet, også overfor barn. Selvfølgelig skal man tilpasse mengde og type informasjon opp mot hva barna faktisk klarer å ta inn over seg og forstå, ut fra barnets alder og utviklingsnivå. Noe av det verste man kan gjøre er å late som at alt er greit, når det ikke er det. 

Som forelder har man fått tildelt en oppgave, å ruste barnet til å stå i det som kommer til deg, både det som er positivt og det som oppleves mer vanskelig. Hvis vi skal ta bort det som er trist og vanskelig, da fjerner vi både barnets mulighet til å lære å forholde seg til det, men også en stor del av selve livet. For gjennom å stå i det som oppleves trist og vanskelig, lærer vi mye om oss selv, men vi gjør oss også noen verdifulle erfaringer som vi kan ta med oss og ta i bruk neste gang livet butter i mot. 

Jeg vet at det er mange ulike meninger der ute, jeg sier noe om det jeg mener.