Mørket - venn eller fiende?

Hva er det ved mørket som skremmer oss?
Da tenker jeg ikke på det mørket som handler om natt og dag,
men det mørket som vi alle går med inni oss, i større eller mindre grad.

I perioder er tekstene jeg skriver preget av dette mørket.
Ikke fordi jeg nødvendigvis er fylt av dette mørket hele tiden, kanskje mer fordi jeg tillater meg selv å synke ned i mørket og bli der en stund.

Etter at jeg hadde postet et innlegg her på bloggen for en tid tilbake,
fikk jeg spørsmål om jeg hadde det vanskelig?
I et kort øyeblikk tok jeg meg i å lure på hvorfor
personen som sendte meldinga lurte på det.
I neste øyeblikk kjente jeg at det varmet at ho spurte.

Det er kanskje slik at de fleste som har dette mørket,
går med det inni seg uten å fortelle andre om det?
Selv om det er blitt større åpenhet om psykisk helse
og det å ha det vanskelig de siste årene,
 kan jeg enda merke at dersom man åpner og snakker om det,
så vet ikke de som leser eller hører det helt hvordan de skal reagere.

Livet butter i mot av og til.
Det er slik det er. Livet.

Det skal mot til for å tørre å si det høyt.
At du har en mørk periode.
Likevel kan det kjennes godt å sette ord på det.

Noen mener at det kan bli for mye fokus på psykisk helse.

Jeg tror at det for mange sitter langt inne å tørre å si fra.
Gjennom at vi tør å snakke om det, vil terskelen for å si fra bli lavere.
Før det er for sent.

Mitt følelsesliv sitter til tider utenpå kroppen.
I noens øyne er jeg kanskje en "oversharer", en som deler FOR mye.
For meg handler det om å prosessere.
Det er en måte for meg å forholde meg til det som foregår på innsiden,
følelser og tanker som skal bearbeides.
Slik klarer jeg å stå i det.

For meg kan mørket av og til føles trygt.
Tryggere enn lyset.

Det er vanskelig å forklare.

Selv om jeg kan la meg synke ned i mørket, er det ikke ensbetydende med at jeg er deprimert.
Jeg kan la det omringe meg litt, en kort stund. Det føles lunt, varmt.
Som en kontrast til det som er lyst i livet mitt.

Jeg er heldig.
Jeg har mennesker i livet mitt som gir meg omsorg.
Som liker meg for den jeg er, med alle de nyansene jeg har med meg.

Jeg er en melankolsk person av natur.
Følelsen av mislykkethet, usikkerhet og sårbarhet er i perioder framtredende.
Jeg kan kjenne meg usigelig sliten, tom for energi.
På samme tid klorer jeg meg fast.

Det handler om at jeg er i kontakt med de ulike sidene av følelseslivet mitt.
Jeg liker musikk med et "melankolsk bakteppe".
Sanger om følelser, om livet med de kontrastene det inneholder.
Jeg foretrekker moll foran dur når jeg skal lytte til musikk.

Krav og forventninger til vellykkethet blir stadig større.
Lykkekravet og kravet om å være vellykket er tungt å bære.
For generasjonen som vokser opp kjennes nok dette enda sterkere.
Sosiale medier gjør sitt til å øke dette presset.

Senest i går snakket jeg med ei som nettopp hadde fått vite
at ei venninne hadde det tøft for tida, skikkelig tøft.
Utad virket alt greit.

Slik er vi mennesker.
Vi holder mørket på innsiden.
Vil helst ikke at andre skal vite.

Er mørket en venn eller en fiende?
Det er vel ikke så svart-hvitt?
Mørket er en del av oss enten vi vil eller ikke.
Det handler om hvorvidt vi lar mørket vinne.


Takk for at du leste.


T. 07.03.20.