Ho søke lyset i stedet for mørket

Ho står på kanten av det islagte vannet.
Vinden tar godt tak i ho.
Ho trekke jakken tettare omkring sæ.

Ho har vært ute en vinterdag før.
Kjent på kreftene som riv og slit.
Både de gode og de vonde.

Som om dem prøve å rive ho overenda.
Gjøre ho tell en taper, en som gir sæ.
Det har vært tøffe tak.

Mens ho står der kjenne ho ei indre kraft.
En vilje tell å plante begge beinan godt i bakken.
Ho har måtta sette sjøbein før.

Så tar ho et godt skritt ut tell sida.
Bore foten godt ned i snyen.
Ho gjer sæ ikkje denna gangen heller.

Opp gjennom livet har det røyna på.
Meir enn en gang.
Ho sto i mot, kjempa sæ gjennom det.

På innsida satt det ei redd lita jenta.
Som ikkje visste anna råd enn å stå i det.
Maska blei tatt på, tennene bitt sammen.

Ho blei eldre, mange erfaringe rikare.
Lærte meir om sæ sjøl og om livet.
Alt blei putta i ryggsekken og tatt med videre.

Det ho har opplevd har forma ho tell den ho e.
Full av omsorg for dem som slit.
Ho sette sæ sjøl tell side for å hjelpe andre.

Etter mange år gikk det hull på ryggsekken.
Det ho hadde gjemt der inne blei for tungt å bære på.
Å åpne opp gjorde vondt og godt på samme tid.

Ho lærte at det å sette ord på innsida hjelpe.
Både for ho og for andre som har det likedan.
Ho fikk støtte og takknemlighet fra mange rundt sæ.

Gjennom å åpne opp kunne ho gå videre.
Begynne oftere å sette sæ sjøl først.
Energien kom tilbake, det samme gjorde livsgnisten.

Når det storme som verst, kjenne man ka man e laga av.
Å være sterk e ikkje alltid like lett.
Klare å se lyset når det e som mørkest.

Ho klare fortsatt å heve blikket.
Søke lyset i stedet for mørket.
Sånn klare ho å stå i det.

Ho e sterk på innsida.


Takk for at du leste.


(Bildet er lånt etter tillatelse av Håvard Larsen)


T. 06.03.20.