Jeg håper du også har noen

Ei tid hvor alt jeg kjenner av rutiner er visket ut.

Mange tanker har gått gjennom hodet mitt.

Jeg kjenner på en ny og annerledes hverdag.

Som om det er lagt et lokk på samfunnet jeg er en del av.

Vi holder avstand, vasker hender og følger med på utviklingen.

Som om vi lever i et vakuum ingen vet når er over.

I denne merkelige tida kjenner jeg ekstra på det å ha familien nært.

Jeg tenker mye på dem jeg ikke har her og savnet er stort.

Samtidig tenker jeg på dem som sitter alene.

Ingen kunne se dette komme.

Dette som rammer så hardt, så uvirkelig.

Vi klorer oss fast til håpet, om at det snart er over.

Verden er en annen enn den vi har kjent tidligere.

Krisen får fram det verste og det beste i menneskene.

Jeg velger å se det gode, omsorgen og viljen til å bidra.

Jeg ser små barn som feirer bursdag uten besteforeldre

Hvor borettslaget og nærmiljøet stiller opp.

Stiller seg utenfor blokka, vifter med flagg og synger.

Slikt varmer hjertet mitt, gir meg håp.

Håp om en framtid etter krisen hvor vi bryr oss mer.

Hvor vi ser mulighetene til å glede andre.

Jeg kjenner på et savn etter den vanlige hverdagen.

Samtidig vet jeg at dette er nødvendig.

For at vi skal komme oss tilbake dit.

De tunge tankene sniker seg innpå.

Ikke hver dag, ikke hele tida, men de er der.

Jeg forsøker å holde dem på avstand.

Den lille jenta er kommet tilbake.

Ho har holdt seg i bakgrunnen lenge nå.

Jeg har ikke hatt tid til henne.

Nå når alt annet henger litt i lufta er ho her.

Som en trygghet, hun rekker meg hånda.

Slik at jeg kan sitte litt hos henne.

Vi søker begge trøst, i alt det usikre.

I en hverdag hvor vi tar en dag om gangen.

Vi har hverandre.

Jeg håper du også har noen.

Takk for at du leste.

T. 22.03.20.