Trygg nok til å være seg selv

I begynnelsen av februar sendte jeg mail til fylkesmannen i Troms og til statsministerens kontor:

Mitt navn er Tone Opgård, jeg er 43 år gammel og jobber som pedagogisk leder i barnehage. Ved siden av det å jobbe i barnehage er jeg glad i å skrive. 
Jeg brenner for temaet barn og unges psykiske helse og tok høsten 2018 videreutdanning i temaet ved NTNU Trondheim.
I denne sammenhengen er jeg av den oppfatning at det er viktig at vi allerede fra vi er barn blir trygge på at vi kan snakke om de vanskelige følelsene. 
Jeg mener det er viktig å jobbe forebyggende opp mot temaet for at barn skal føle seg sett og hørt og at denne jobben må starte så tidlig som mulig, f. eks ved at det jobbes i barnehage g skole med at det skal føles naturlig å sette ord på tanker og følelser omkring hvordan vi har det. Det gjøres mye bra allerede, men jeg tenker også at det å jobbe med følelser og tanker omkring hvordan vi har det, lett kan forsvinne i alt det andre vi er pålagt å jobbe med i barnehage og skole. 
Fordi jeg brenner for temaet, holder jeg på med å skrive en kronikk/artikkel med følgende tema: "Når mangfoldet blir borte i A4-boksen - om å vokse opp med følelsen av å ikke passe inn".
Jeg tar kontakt med dere fordi jeg ønsker noen innspill på hva som er blitt gjort, tiltak som er satt inn tidligere, nå og hva som tenkes gjort framover nettopp for at barn og ungdom som vokser opp skal tørre å være seg selv.
Min oppfatning er at det i dagens samfunn er et større mangfold enn for noen tiår siden. Det kan virke som det er større aksept for det å være "annerledes", både når det gjelder hudfarge, seksuell legning og på andre områder. 
Samtidig ser vi også at det er mye fordommer og hat der ute, og det synes jeg er trist.
Hva kan vi gjøre for at det skal bli en større aksept og mer rom for at ikke alle skal føle seg presset inn i den såkalte A4-boksen og tørre å være seg selv og bli møtt med at det er ok?
Jeg er så absolutt for at det skal være mer åpenhet omkring psykisk helse, og at noen må tørre å sette ord på at livet i perioder kan være vanskelig. 

I går fikk jeg svar fra det kongelige helse- og omsorgsdepartement, mailen min var blitt videresendt dit fordi dette var det departementet som var det rette for min henvendelse. 

I brevet nevnes det flere tiltak; en egen opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse som er et samarbeid mellom flere departementer, folkehelsemelding for 2019 med flere tiltak rettet mot barn og unges psykiske helse og innføring av temaet folkehelse og livsmestring i skolen.

Gjennom disse tiltakene håper man at det skal bli større kunnskap på arenaene barn og unge befinner seg. Så er det bare å håpe at dette er tiltak som vil gi effekt og at voksne som er der barna er, setter seg inn i tiltakene og gjør det de kan for at det skal fungere, slik at det ikke bare blir ord på et papir. 

Jeg har ikke fått svar fra fylkesmannen i Troms enda, så kan jeg jo lure på hvorfor? 

Forsvant henvendelsen min i et hav av andre henvendelser?

Ble den ikke ansett som viktig nok til å svare på?

At jeg fikk svar på den som ble sendt til statsministerens kontor setter jeg stor pris på og jeg tenker å følge godt med på de tiltakene som ble nevnt og håper de blir satt ut i livet. 

Det har blitt mer fokus på åpenhet omkring psykisk helse, noen mener kanskje det er for mye?

Jeg tenker i alle fall at dersom vi klarer å skape en trygghet allerede fra vi er barn om at det er greit å sette ord på tanker og følelser om hvordan vi har det, så vil det kanskje føles lettere når vi blir eldre å gjøre det samme? Kanskje blir det lettere å be om hjelp dersom vi ikke klarer å stå i det som oppleves som vanskelig alene? Kanskje senkes kravene i samfunnet på at det er ok å ikke være den beste i alt, lykkes i alt?

I går la Une Cecilie ut flere bilder på Insta-storyen sin flere påstander om det å være god nok. 

Ho er en person jeg følger i sosiale medier som gir meg troen på at det å ha det vanskelig i perioder i livet er helt ok. 

Jeg er i en alder av 43 år enda usikker på om jeg er god nok. Jeg vurderer alltid meg selv opp mot hva jeg tror andre tenker om meg, om den jeg er, det jeg sier og det jeg gjør. 

Jeg jobber videre med kronikken om det å vokse opp med følelsen av å ikke passe inn, den jobber i underbevisstheten min og tar mye av tankevirksomheten min. 

Jeg har et håp og et ønske om å skape en større bevissthet omkring at det må være greit at vi er ulike, at vi alle har samme verdi og at vi alle har et ansvar for at den vi møter føler seg trygg nok til å tørre å være seg selv.

Takk for at du leste.

T. 12.03.19.