Spørsmålet i tittelen på blogginnlegget fikk jeg i dag da jeg fikk besøk av ho som var grunnen til at jeg fikk kontakt med ordene igjen. Ho som var grunnen til at jeg turte og klarte å åpne opp døra inn til rommet med alle de vanskelige følelsene og opplevelsene.
Med det samme spørsmålet ble stilt, ble jeg svar skyldig.
Jeg fikk et stikk av dårlig samvittighet, ikke overfor henne. Overfor meg selv.
Fordi jeg ikke har brukt tid på ordene den siste tiden. Jeg har skrevet litt, men kun blogginnlegg om temaer som har inspirert meg der og da.
Kronikken om psykisk helse har blitt liggende urørt en stund.
Den jeg så gjerne vil få til å skrive, med et tema som jeg brenner så sterkt for.
Når jeg så ble spurt om jeg skriver noe for tiden, så kjente jeg på at nei, det er litt stille på skrivefronten for tida - jeg står litt fast. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre.
Jeg er faktisk ikke helt sikker på om en kronikk er det jeg skal skrive.
Kanskje skal jeg skrive om psykisk helse på en helt annen måte...i en annen form, i et annet fora.
Så nå sitter jeg her på skriverommet.
Foran meg på veggen henger bildet som symboliserer den lille jenta.
Ho jeg fant tilbake til da jeg deltok på skrivekurs og skulle skrive til meg selv som lita jente.
Og jeg kjenner at jeg må finne tilbake til ho for å komme meg videre.
Det er i kontakt med den lille jenta jeg klarer å skrive med hjertet.
Klarer å få kontakt med de følelsene som gjør at jeg finner de rette ordene.
Så får det heller være at det vil ta tid.
Det er viktig for meg at det jeg skal skrive om psykisk helse føles riktig.
At det kommer fram slik jeg ønsker, at det når dem som trenger det.
At det kan være til hjelp.
Jeg er min egen største kritiker.
Usikker på om det jeg ønsker å skrive om er bra nok.
Hva andre vil tenke, om de tenker at det er dumt eller rart.
Inntil videre blir det kanskje litt stille på skrivefronten, i alle fall her på bloggen.
Ikke fordi jeg ikke vil skrive, men fordi det er så mye som foregår på innsiden.
Tanker og følelser som skal sorteres og settes ord på.
Jeg håper du vil vente.
På at hjertestemmen og hodet mitt klarer å samarbeide.
Slik at jeg klarer å få ordene ned på papiret.
Det er ingenting jeg heller vil.
Men det er vanskelig.
Det pirker borti det som gjorde og som fortsatt gjør vondt.
Det er litt som på bildet over.
Litt mørkt, litt tåkete.
Likevel er jeg på vei.
Stien er bare litt kronglete.
Akkurat slik som livet er.
Takk for at du leste.
T. 15.03.19
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar