Fordi to sammen er sterkere enn en alene

I det forrige blogginnlegget skrev jeg om at jeg sto litt fast med skrivinga.

At det føltes som at jeg stanget hodet i veggen og ikke visste veien videre.

Jeg føler fortsatt at jeg står litt fast, men ordene har så smått kommet tilbake.

For noen dager siden begynte jeg på en tekst, i dag skrev jeg den ferdig.

Den lille jenta har vært borte ei stund, nå er ho her igjen.

Historien om den lille jenta.

Jeg vil fortelle ei historie om ei lita jente.

Som vokste opp som den midterste i en søskenflokk på tre.

Ho bodde i et oransje hus, nært havet og skogen.

Et lite stykke unna bodde besteforeldrene.

Der kunne ho komme og gå som ho ville.

Bestemor hadde alltid noe godt på lur.

Bestefar hadde ru fingre som klødde så godt på ryggen.

De skulle bety mer for ho enn ho noen gang ville forstå.

Da ho gikk i 6.klasse skjedde det mye på en gang.

Foreldrene skilte seg. Kroppen forandra seg.

Og mobbinga startet.

Fra den dagen ble den lille jenta en annen.

Ho unngikk å møte andres blikk.

Mista troen på at ho kunne noe.

Ho ble en skygge av seg selv.

Ingen visste hva ho gikk gjennom.

Ho hadde ikke lært å sette ord på det.

Tankene og følelsene. Hvordan ho hadde det på innsiden.

En gang prøvde ho å si fra. Etterpå ble det verre.

Ho nevnte det aldri igjen.

Sånn fortsatte det over flere år.

Helt til ho en dag kunne forlate stedet ho hadde vokst opp.

Familien var det eneste som kunne holdt ho igjen.

Det gjorde for vondt å bli.

Ho flytta til et sted langt unna.

Der kunne ho starte på nytt, lage nye minner.

På innsiden bar ho med seg minnene fra fortida.

Sakte bygde ho seg opp igjen.

Fikk tilbake troen på at ho hadde verdi.

Troen på at ho bety noe, for noen.

Så møtte ho ham.

Han som til slutt skulle klare å overbevise ho om at ho var god nok.

Og at han likte ho som den ho var. Det tok lang tid.

For hvert kompliment han ga henne, hadde ho tusen tanker i hodet 

om at han helt sikkert ikke mente det han sa.

Det kunne han vel umulig gjøre?

Heldigvis ble han hos henne. Selv om ho ikke klarte å elske seg selv.

Sammen skapte de et liv som skulle komme til å bety alt for henne.

De fikk 3 barn sammen.

Barna vokste opp. De ble overøst med kjærlighet.

Ho gjorde alt ho kunne for at de skulle få en god oppvekst.

På innsiden satt redselen for at de skulle bli utsatt for det samme som henne.

Ho var på vakt hele tiden.

Så kom dagen da ho ble med på et skrivekurs.

Tilfeldighetene ville at ho skulle bli spurt om ho ville delta.

Ho hadde elsket å skrive allerede som barn, det var hennes flukt fra alt det vonde.

Da kunne ho drømme seg bort.

En av oppgavene på skrivekurset skulle snu om på alt.

"Du møter deg selv som lita jente, hva ville du sagt til deg selv?" lød oppgaven.

Muren ho hadde bygd opp for å beskytte seg selv begynte å rase sammen.

Langt der inne hadde den lille jenta sittet og ventet tålmodig.

På at ho skulle være sterk nok til å finne veien inn.

Ho starta å skrive mens tårene rant nedover kinnene hennes.

Det var som om ho hadde fått utdelt en penn som aldri ville gå tom for blekk.

Etter skrivekurset kom ordene til henne igjen og igjen.

Det var utømmelig, en evig strøm av tanker og følelser som hadde vært gjemt bort.

Bak en dør som bare ho hadde nøkkelen til. 

Det gjorde vondt. Samtidig føltes det så riktig.

Alt det ho hadde gjemt bort kom for en dag.

Endelig hadde noen gitt ho puffet ho trengte for å fortelle.

Ho visste at det måtte ut, ned på papiret.

Sånn at ho kunne komme seg videre.

Det som hadde forma ho som menneske.

Som hadde gjort ho til ei som tok innover seg hvordan andre hadde det.

Som alltid ville ordne opp, som ville at alle rundt ho skulle ha det bra. 

Det ville for alltid være en del av ho.

En del av tankemønsteret, en del av følelseslivet.

Ho hadde lagt lokk på det.

Fordi det var for tøft å forholde seg til.

Fordi det gjorde ho svak, sårbar. 

Ho måtte beskytte seg selv.

Nå var tida kommet for å ta det fram igjen.

Ho kunne bruke det for å hjelpe andre.

De som sto midt oppi det. De som følte seg alene.

Som gjemte seg bort for å unngå å bli såra igjen og igjen.

Nå kunne ho være stemmen til de som ikke hadde ordene.

Som ikke turte eller klarte å si fra.

Ho var blitt voksen, på innsida var ho fortsatt den lille jenta. 

I møte med andre som hadde det vanskelig, følte ho seg tøff. 

Klar til å ta kampen, klar til å rope høyt.

Ho kunne se tårene som hadde funnet veien nedover kinnene deres. 

Sårene og arrene. Det som var gjemt bort slik at ingen skulle se.

Med ett følte ho seg rådvill og usikker.

Ho bar med seg så mye som kunne være til hjelp. 

Samtidig visste ho ikke hvordan ho skulle gå fram. 

Så følte ho ei lita hånd i sin. Det var den lille jenta. 

Etter at de hadde funnet tilbake til hverandre, hadde den lille jenta kommet ofte.

Særlig når veien føltes utydelig eller kronglete.

De søkte trøst i hverandre, som to deler av en enhet.

Så ble de stående slik en stund, de to sammen.

Aldri mer fra hverandre, fordi de to hørte sammen.

De to sammen. Resten av livet.

Fordi to sammen er sterkere enn en alene. 

Takk for at du leste.

T.18.03.19.

Skriver du noe for tida?

Spørsmålet i tittelen på blogginnlegget fikk jeg i dag da jeg fikk besøk av ho som var grunnen til at jeg fikk kontakt med ordene igjen. Ho som var grunnen til at jeg turte og klarte å åpne opp døra inn til rommet med alle de vanskelige følelsene og opplevelsene.

Med det samme spørsmålet ble stilt, ble jeg svar skyldig.

Jeg fikk et stikk av dårlig samvittighet, ikke overfor henne. Overfor meg selv.

Fordi jeg ikke har brukt tid på ordene den siste tiden. Jeg har skrevet litt, men kun blogginnlegg om temaer som har inspirert meg der og da.

Kronikken om psykisk helse har blitt liggende urørt en stund.

Den jeg så gjerne vil få til å skrive, med et tema som jeg brenner så sterkt for.

Når jeg så ble spurt om jeg skriver noe for tiden, så kjente jeg på at nei, det er litt stille på skrivefronten for tida - jeg står litt fast. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre.

Jeg er faktisk ikke helt sikker på om en kronikk er det jeg skal skrive.

Kanskje skal jeg skrive om psykisk helse på en helt annen måte...i en annen form, i et annet fora.

Så nå sitter jeg her på skriverommet.

Foran meg på veggen henger bildet som symboliserer den lille jenta.

Ho jeg fant tilbake til da jeg deltok på skrivekurs og skulle skrive til meg selv som lita jente.

Og jeg kjenner at jeg må finne tilbake til ho for å komme meg videre.

Det er i kontakt med den lille jenta jeg klarer å skrive med hjertet.

Klarer å få kontakt med de følelsene som gjør at jeg finner de rette ordene.

Så får det heller være at det vil ta tid.

Det er viktig for meg at det jeg skal skrive om psykisk helse føles riktig.

At det kommer fram slik jeg ønsker, at det når dem som trenger det.

At det kan være til hjelp.

Jeg er min egen største kritiker.

Usikker på om det jeg ønsker å skrive om er bra nok.

Hva andre vil tenke, om de tenker at det er dumt eller rart.

Inntil videre blir det kanskje litt stille på skrivefronten, i alle fall her på bloggen.

Ikke fordi jeg ikke vil skrive, men fordi det er så mye som foregår på innsiden.

Tanker og følelser som skal sorteres og settes ord på.

Jeg håper du vil vente.

På at hjertestemmen og hodet mitt klarer å samarbeide.

Slik at jeg klarer å få ordene ned på papiret.

Det er ingenting jeg heller vil.

Men det er vanskelig.

Det pirker borti det som gjorde og som fortsatt gjør vondt.

Det er litt som på bildet over.

Litt mørkt, litt tåkete.

Likevel er jeg på vei.

Stien er bare litt kronglete.

Akkurat slik som livet er.

Takk for at du leste.

T. 15.03.19

Trygg nok til å være seg selv

I begynnelsen av februar sendte jeg mail til fylkesmannen i Troms og til statsministerens kontor:

Mitt navn er Tone Opgård, jeg er 43 år gammel og jobber som pedagogisk leder i barnehage. Ved siden av det å jobbe i barnehage er jeg glad i å skrive. 
Jeg brenner for temaet barn og unges psykiske helse og tok høsten 2018 videreutdanning i temaet ved NTNU Trondheim.
I denne sammenhengen er jeg av den oppfatning at det er viktig at vi allerede fra vi er barn blir trygge på at vi kan snakke om de vanskelige følelsene. 
Jeg mener det er viktig å jobbe forebyggende opp mot temaet for at barn skal føle seg sett og hørt og at denne jobben må starte så tidlig som mulig, f. eks ved at det jobbes i barnehage g skole med at det skal føles naturlig å sette ord på tanker og følelser omkring hvordan vi har det. Det gjøres mye bra allerede, men jeg tenker også at det å jobbe med følelser og tanker omkring hvordan vi har det, lett kan forsvinne i alt det andre vi er pålagt å jobbe med i barnehage og skole. 
Fordi jeg brenner for temaet, holder jeg på med å skrive en kronikk/artikkel med følgende tema: "Når mangfoldet blir borte i A4-boksen - om å vokse opp med følelsen av å ikke passe inn".
Jeg tar kontakt med dere fordi jeg ønsker noen innspill på hva som er blitt gjort, tiltak som er satt inn tidligere, nå og hva som tenkes gjort framover nettopp for at barn og ungdom som vokser opp skal tørre å være seg selv.
Min oppfatning er at det i dagens samfunn er et større mangfold enn for noen tiår siden. Det kan virke som det er større aksept for det å være "annerledes", både når det gjelder hudfarge, seksuell legning og på andre områder. 
Samtidig ser vi også at det er mye fordommer og hat der ute, og det synes jeg er trist.
Hva kan vi gjøre for at det skal bli en større aksept og mer rom for at ikke alle skal føle seg presset inn i den såkalte A4-boksen og tørre å være seg selv og bli møtt med at det er ok?
Jeg er så absolutt for at det skal være mer åpenhet omkring psykisk helse, og at noen må tørre å sette ord på at livet i perioder kan være vanskelig. 

I går fikk jeg svar fra det kongelige helse- og omsorgsdepartement, mailen min var blitt videresendt dit fordi dette var det departementet som var det rette for min henvendelse. 

I brevet nevnes det flere tiltak; en egen opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse som er et samarbeid mellom flere departementer, folkehelsemelding for 2019 med flere tiltak rettet mot barn og unges psykiske helse og innføring av temaet folkehelse og livsmestring i skolen.

Gjennom disse tiltakene håper man at det skal bli større kunnskap på arenaene barn og unge befinner seg. Så er det bare å håpe at dette er tiltak som vil gi effekt og at voksne som er der barna er, setter seg inn i tiltakene og gjør det de kan for at det skal fungere, slik at det ikke bare blir ord på et papir. 

Jeg har ikke fått svar fra fylkesmannen i Troms enda, så kan jeg jo lure på hvorfor? 

Forsvant henvendelsen min i et hav av andre henvendelser?

Ble den ikke ansett som viktig nok til å svare på?

At jeg fikk svar på den som ble sendt til statsministerens kontor setter jeg stor pris på og jeg tenker å følge godt med på de tiltakene som ble nevnt og håper de blir satt ut i livet. 

Det har blitt mer fokus på åpenhet omkring psykisk helse, noen mener kanskje det er for mye?

Jeg tenker i alle fall at dersom vi klarer å skape en trygghet allerede fra vi er barn om at det er greit å sette ord på tanker og følelser om hvordan vi har det, så vil det kanskje føles lettere når vi blir eldre å gjøre det samme? Kanskje blir det lettere å be om hjelp dersom vi ikke klarer å stå i det som oppleves som vanskelig alene? Kanskje senkes kravene i samfunnet på at det er ok å ikke være den beste i alt, lykkes i alt?

I går la Une Cecilie ut flere bilder på Insta-storyen sin flere påstander om det å være god nok. 

Ho er en person jeg følger i sosiale medier som gir meg troen på at det å ha det vanskelig i perioder i livet er helt ok. 

Jeg er i en alder av 43 år enda usikker på om jeg er god nok. Jeg vurderer alltid meg selv opp mot hva jeg tror andre tenker om meg, om den jeg er, det jeg sier og det jeg gjør. 

Jeg jobber videre med kronikken om det å vokse opp med følelsen av å ikke passe inn, den jobber i underbevisstheten min og tar mye av tankevirksomheten min. 

Jeg har et håp og et ønske om å skape en større bevissthet omkring at det må være greit at vi er ulike, at vi alle har samme verdi og at vi alle har et ansvar for at den vi møter føler seg trygg nok til å tørre å være seg selv.

Takk for at du leste.

T. 12.03.19.

Leselyst og leseglede

Så lenge jeg kan huske har jeg vært glad i å lese.

Av mine 3 barn kan det se ut til at dette kun ble overført til et av dem.

I voksen alder har jeg vekslet mellom å lese faglitteratur, dikt, romaner og barnebøker. Sistnevnte fordi jeg alltid er på søken etter gode barnebøker jeg kan bruke i jobben min eller lese til egne barn.

Jeg liker å skrive selv og henter inspirasjon til egen skriving gjennom å lese det andre skriver.

Det er ikke alle forunt å kunne lese, jeg føler meg heldig som har muligheten.

Jeg fikk for alvor opp øynene for tegningene og illustrasjonene til Lisa Aisato da jeg leste Snøsøsteren i desember. Før dette hadde jeg også lagt merke tegningene hennes på Facebook. Jeg er så heldig at jeg har fått og kjøpt flere bøker som enten er illustrert eller både skrevet og illustrert av Lisa Aisato. Ho tegner på en slik måte at tekst og bilde henger sammen på en helt annen måte enn jeg har sett før. Når jeg leser bøker med hennes tegninger (og tekst) lever jeg meg inn i dem og drømmer meg bort.

Det lokale biblioteket arrangerer for tiden en bokbingo. Det gir meg en god unnskyldning og oppmuntring til å lese mer. Jeg har lyst til å lese mer, så da datteren min hentet et slikt bingoark til seg selv, tok ho med et til meg også. Jeg har et håp om å i alle fall klare å fylle to rekker innen 01.september. Kanskje klarer jeg mer?

Jeg har allerede fylt inn to ruter på arket, begge bøker som er skrevet og/eller illustrert av Lisa Aisato. Nå må jeg virkelig gruble litt for å finne flere, for her må det planlegges slik at de neste bøkene jeg leser passer inn i kategoriene i bokbingoen. Mulig jeg må snakke litt med de som jobber på biblioteket for å finne tips til bøker.

Jeg har troa på å lese, spesielt slik det er i dag, hvor vi er omringet av tekniske duppeditter med flimrende skjermer og annet som gjør oss stresset. Å lese gjør at pulsen min senker seg og jeg kobler ut. For meg handler det om å forlate den virkelige verden for en stund og bare være.

Bokbingoen er for Balsfjordlesere fra 15 år og oppover. Det betyr ikke at ikke andre kan laste ned arket og bruke det for seg selv, uten å være med på bokbingoen. Kanskje er det det som skal til for at du skal finne tilbake til leselysten og lesegleden?

Takk for at du leste.

T. 10.03.19.

Hvilke holdninger viderefører du til dine barn?

En samtale med en kollega og god venninne tidligere denne uka, gjorde meg oppmerksom på et tema jeg brenner for. Både privat og i jobbsammenheng.

Menneskeverd. Verdien alle mennesker har.

Jeg har den siste tiden (og egentlig altfor lenge) vært vitne til at kommentarfeltene i sosiale medier er fylte med nedsettende kommentarer om mennesker fra andre land og andre kulturer enn den norske.
Det skrives om mye forskjellig; religion, klesstil, familieliv, hudfarge.
Det som går igjen er at den som skriver hever seg over andre og påstår å sitte inne med fasiten om hva som burde skje med de som ikke er som dem selv.

Dette blogginnlegget er ikke ment som en moraliserende pekefinger til de som skriver disse kommentarene. Det er heller en ytring fra meg som mor til 3 barn og som ansatt i en organisasjon hvor jeg daglig møter noen av dem med samme bakgrunn som de som hetses på nett.
Jeg ønsker helt enkelt å dele mine tanker om temaet.
Så får andre tenke sitt, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å tie stille lengre.

Noen må si fra, denne gangen blir det meg. 

Jeg er av den oppfatning at vi alle er født inn i denne verden med en nysgjerrighet i møte med andre mennesker, uavhengig av språk, hudfarge eller etnisk bakgrunn.
Underveis i livet møter vi mennesker og gjør vi oss erfaringer som på ulike måter former oss.
Kanskje møter vi noen som skuffer eller sårer oss.
Kanskje møter vi noen vi blir glade i, blir forelsket i.

Disse erfaringene blir med oss videre i møte med nye mennesker.

For noen blir disse første møtene en "fasit", som to strek under svaret.
I stedet for å møte hvert nytt menneske med et nysgjerrig og åpent sinn,
drar de med seg de første møtene som en konklusjon på at slik er alle fra det landet eller den kulturen.

Å bli forelder er et stort ansvar.

Det er mye som skal læres bort.
Et lite menneske skal beskyttes, men samtidig forberedes
på hva det kan komme til å møte resten av livet.

Jeg har full forståelse for at denne oppgaven kan oppleves vanskelig.
At man kan føle seg rådvill, usikker og bli liggende våken på nettene.
Fylt med uro over om man har gjort nok, om man har gjort det godt nok.

Gode holdninger og verdier er noe av det jeg har brukt mest tid på lære mine barn.

I tillegg har jeg overøst dem med en kjærlighet så stor,
at jeg aldri ville kunne klare å beskrive rekkevidden eller omfanget av den.
De vil alltid ha et hjem å komme til, uansett.
Jeg ville gitt mitt liv for dem.

I min jobb møter jeg barn, foreldre og kolleger med ulik bakgrunn enn meg selv.
Jeg forsøker å møte alle med den samme nysgjerrigheten og interessen.
Når det kommer til barn og foreldre med et annet språk og annen etnisk bakgrunn enn meg selv,
så har jeg alltid sett dette mer som en berikelse enn et problem.
I noen tilfeller, og spesielt i starten, kan det være både vanskelig og utfordrende.
De fortjener ut fra min oppfatning å bli møtt med det samme tilbudet om å bli inkludert som hvem som helst andre.

De siste par årene har jeg blitt kjent med flere barn og foreldre med flyktningbakgrunn.
Både barn og foreldre har uttrykt et ønske og et behov for trygghet.
Det er mitt og mine kollegers ansvar å få dem til å føle seg trygge.

Dersom jeg og min familie skulle bli drevet på flykt, ville jeg ønsket det samme.
At vi skulle få føle oss trygge.

Mitt spørsmål blir dermed:

Hva ville du tenkt om du alene eller noen i din familie
ble møtt med en fordømmende holdning fra dag en?
Du ville ikke få en sjanse til å vise hvem du var.
Du ville bli dømt på bakgrunn av noe andre hadde gjort.

Ville du følt deg rettferdig behandlet?

Jeg ønsker med dette blogginnlegget å skape en bevissthet omkring hva som blir sagt.
Ansikt til ansikt, men også i sosiale medier.
Som forelder, i jobben din, i samfunnet generelt.
Og hvordan dette kan påvirke de som vokser opp.

At du, gjennom det du sier, er med på å legge grunnlaget for hvordan barn tenker om andre.

Jeg håper og tror at mine barn har lært at de skal gjøre seg opp egne meninger.
At de skal være kritiske til det andre sier, ikke fordi det andre sier er feil.
Men fordi det er viktig å tenke over hva vi selv mener.

Hvilke holdninger viderefører du til dine barn?
Til barn du møter i det daglige?
Er du bevisst den påvirkningskraften du har og hvordan du bruker den?
Bruker du den på en god måte?

Jeg skal bli bedre på å si fra.

Når noen sier noe jeg er uenig i.
Når noen blir urettferdig behandlet.
Når noen bli dømt på bakgrunn av noe andre har sagt eller gjort.


Takk for at du leste.


T. 08.03.19.