No eller aldri!

Ho går ut i ruskeværet.
Trekke jakken tettare rundt sæ.
Kjenne bløte snøfille lande i ansiktet.
Staute trær lage sorte skygga mot himmeln.
På åskammen ser ho sola som prøve å skinne.

Livet kjennes litt sånn ut for ho.

Som et brennende lys som finnes langt der inne.
Flammen e svakare einn noen gang før.
Sorte skygga stenge for.
Midt i alt det mørke, har ho funne håp.
Drømmen om å skrive har tatt ei ny vending.

Nye muligheta har åpna sæ.

Ho veit ikkje kor veien ende.
Frykten gjør at hjertet banke raskare.
Likevel kjenne ho at ho må tørre.
Slippe taket i tankan om at ho ikkje kan.
Ho må tru på sæ sjøl og at ho kan.

Tru på at det finnes en større frihet der ute.

Ingen har sagt at det skal være lett.
At alt skal lande i fanget hennes.
Ho må starte med sæ sjøl.
Sikte mot skyan og se mulighetan.
Kaste fra sæ gamle spøkelsa.

Vende fokuset utover.

Ho trur på at ho kan få det tell.
På samme tid snakke ho sæ sjøl ned.
Drømmen om å skrive meir e blitt sterkare.
No eller aldri!
Ho må kaste sæ uti det.

Den lille jenta og hjertestemmen har sådd drømmefrø.

De to har snakka ilag.
Hviska bak ryggen hennes.
Heia på ho når ho ikkje har visst om det.
Dem har dytta ho i riktig retning.
No e ho der, på startstreken.

Trur ho nok på sæ sjøl?


Takk for at du leste.

T. 07.02.19