"Du kan ikkje klara alt"

Et dikt av Solveig Johanne Grønstøl fra 2018 som ble postet på Facebook av en kollega, 

gjorde inntrykk på meg i dag.

Du kan ikkje klara alt

Du som måtte gå alle omvegane

Alle ekstramila

Du kan ikkje klara alt

Du kan ikkje klara alt

Du som måtte

forsera dei stupbratte fjella

og vandra gjennom dei

endelause solmørke dalane

med gnagande sko

og overfylt sekk

Du kan ikkje klara alt

Dei som kunne ta hovudvegen

kom fort fram

Men du

måtte bruka krefter

for eit heilt liv

Du klarer mykje

Men du klarer ikkje alt

Så sett deg her litt

og kvil deg til morgonen kjem

Når sola gryr går vi saman

Jeg har den siste tiden kjent på smerter i forbindelse med ryggprolaps og nerve i klem i korsryggen, noe som til slutt endte med operasjon. 

Jeg er ufattelig takknemlig for at jeg ble hørt og at det ble tatt på alvor såpass fort, slik at jeg ble operert og i dag omtrent er smertefri forutenom sårsmerter og andre bivirkninger etter operasjonen.

Når jeg leste diktet ovenfor kom jeg til å tenke på at vi alle i perioder, lange eller korte, har smerter på ulik vis. For noen er det fysisk smerte, for andre kan det være psykisk.

Hvordan vi klarer å stå i disse smertene, varierer alt ut fra hvem vi er og hva vi har opplevd. 

Jeg tror på å senke kravene til oss selv, tillate oss selv å ha vondt.

Og når DU er klar for det, heve blikket og finne din vei videre. 

Det finnes ingen fasit på når dette tidspunktet er, det må hver enkelt finne ut.

Takk for at du leste. 

T. 27.02.19