Balsam for sjela

I dag kom jeg meg endelig ut på en liten tur igjen.

En av de tingene jeg har savnet mest i perioden med ryggsmerter i påvente av operasjonen, var å være ute i naturen. 

Med piggskoene på og solbrillene på nesen avtalte jeg et kaffebesøk lengre oppe i bygda, i passe avstand til at jeg ville klare å gjennomføre det.

Det var utrolig godt å komme seg ut.

Jeg kjente solstrålene varme i ansiktet og som om fregnene spratt frem på nesen.

Jeg hørte elva klukke og le mens jeg gikk oppover veien, sola glinset i vannet som rant.

Å få være ute i naturen og bruke kroppen uten å måtte kjenne smerter var som balsam for sjela.

Etter å ha vært på kaffebesøk en stund bar det hjemover igjen.

På tur opp den siste bakken kjente jeg på at kreftene begynte å komme på minussiden, likevel var det så godt å ha fått være ute på tur og kjent at kreftene på tur tilbake, om enn i sakte tempo.

Før jeg gikk inn hjemme for å hvile i sofaen, snudde jeg meg en siste gang for å se på sola, den blå himmelen og bomulls-skyene.

Et siste trekk av en friske luften og et løfte til meg selv om at det vil bli en ny tur i morgen. 

Takk for at du leste. 

T. 28.02.19.