Tidligere denne uka delte en av mine store inspirasjonskilder, Lill-Karin Elvestad, et innlegg på bloggen sin. Det var med utgangspunkt i noe ho hadde skrevet for flere år siden, et innlegg om drømmefrø.
Det er mange år siden jeg møtte Lill-Karin for første gang.
Allerede da senset jeg ei dame med en ektefølt interesse og omsorg for andre mennesker.
At jeg flere år senere skulle ende opp på skrivekurs hos ho, var ikke i mine tanker da.
Mye har skjedd med meg siden da, jeg har blitt kjent med meg selv på en ny måte.
Jeg har vist meg selv større omsorg, jeg har funnet tilbake til den jeg er innerst inne.
På innsiden, så langt inne at jeg ikke visste det selv, satt det ei lita jente.
Gjemt bort, helt alene. Alene med alt det som var for vanskelig for den voksne utgaven å forholde seg til, følelser så sterke og så vonde at de var blitt gjemt bort.
Å åpne døra inn til den lille jenta gjorde vondt.
Det var verre enn jeg hadde trodd, et øyeblikk var jeg usikker på om jeg bare skulle lukke døra igjen. Likevel valgte jeg å trå inn, sette meg ned sammen med den lille jenta.
Så kom alle de bortgjemte følelsene, tankene, opplevelsene til overflaten.
Og midt i alt dette, sto Lill-Karin sammen med meg.
Ho ga meg troen på at det var trygt...og nødvendig.
Det var en reise inn i meg selv.
Ho lot meg finne ordene.Som hos skriver på hjemmesida: "Gjennom ord forstår vi verden. Men ordene kan også gi deg svar på hvem du er".
Et år tilbake i tid kjente jeg bare nyanser av hvem jeg er, nå nærmer jeg meg å finne hele meg.
I blogginnlegget skriver ho om Oktober som strør drømmefrø i skogen.
Og om at drømmefrøene bor i hjertene våre. Vi må gi det næring, vi må tørre å drømme.
Jeg har ikke tillatt meg selv å drømme.
Nå har jeg begynt, jeg setter meg nye mål, drømmer store drømmer.
Det er ikke sikkert alt jeg drømmer om blir en realitet.
Drømmefrøene er likevel der, de er en del av meg.
Tør du drømme?
Takk for at du leste.
T. 05.10.18.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar