Den lille jenta e sliten...

Æ ser ho på lang avstand. Ho sitt på benken, sammensunket og med en kropp som tydelig e sliten.
Æ nærme mæ forsiktig. Når æ kommer bort tell benken spør æ:"E det greit at æ sette meg her?".
Ho ser opp på meg, blikket hennes e slørat av tåra og æ ser at ho har det tungt.
"Det går fint" sei ho, såvidt hørbart.
Æ børste bort snyen på plassen ved sida av ho og sett mæ ned.
Så sitt vi der, stille. Det snør lett rundt oss og frosten riv i nesen.
Ingen av oss sei nåkka på ei lang stund.
"Æ e så sliten" sei ho plutselig. "Sliten av alle forventningene alle har til mæ og alt æ må gjøre".
"Det blir ikkje tid til mæ sjøl og tell å kvile".
Æ ser at ho skjelv og flytte mæ nærmere ho på benken.
Ho bøye sæ inntell mæ og æ legg den ene armen rundt ho.
"Æ forstår dæ" sei æ og trekke pusten.
"Mest av alt har æ bare lyst tell å slippe alt som tappe mæ for energi og bare gjøre det æ vil. Men alt æ må gjøre og som forventes av mæ, stjel all tida" sei ho og synk enda mer sammen.
I det samme øyeblikket føles det som om den lille jenta glir inn i mæ, sitt på innsida av mæ, inni sjela mi. Og æ forstår at den lille jenta e der for å minne mæ på at æ må lytte innover, lytte tell sjela mi og kroppen min.
Det e på tide å sette bremsen på. Lytte tell signalan og tell ho som prøve å si fra.
Æ har glemt å lytte. Te sjela og te hjertet.
Den lille jenta på benken kom som en påminnelse om det æ lovte mæ sjøl etter skrivekurset.
Å bli flinkare tell å lytte. Ta signalan på alvor.
Æ lukke øyan der æ sitt. Lytte innover.
Æ lovte mæ sjøl å leve mer innenfra og ut.
Snyen dale sakte ned rundt mæ.
Æ lytte tell alt...og ingenting.
Å æ kjenne at det gjør godt.
Æ skal skape rom for fleire slike øyeblikk, i virkeligheta også. Ikke bare i tankan.

Den lille jenta ga meg en påminnelse om å ta meir vare på meg sjøl. Æ skal lytte.


Takk for at du leste.


T. 23.02.18.